Tidligere justitiarius Paal Berg

Kjære seminardeltakere

Jeg har det privilegium å kunne starte og slutte hver arbeidsdag med et nikk til to av det 20 århundres virkelig store norske jurister – Paal Berg og Rov Ryssdal. De står på sokkel på hver sin side av hovedinngangen til Høyesteretts hus. Hvis det ikke er fotgjengere som forstyrrer trafikkbildet for meg som syklist, passeres de på en drøy meters avstand.  Rolv Ryssdal kjente jeg rimelig godt. Paal Berg visste jeg nok en del om – for meg som for de fleste først og fremst knyttet til siste krig – men et mer helhetlig bilde av ham som jurist, samfunnsaktør og menneske hadde jeg ikke. Et slikt bilde får Per Hem etter min mening frem i biografien over Berg. Jeg synes det er flott at vi får en slik biografi. Den gir Paal Berg en plassering der han hører hjemme, og den kaster viktig lys over samfunn og brytninger vi hadde i Norge i første halvdel av forrige århundre.   

Tittel på mitt innlegg er Paal Berg og Høyesterett. Ser vi på seminarprogrammet ellers, er det naturlig for meg å oppfatte mitt tema som avgrenset mot begivenhetene i 1940 der Paal Berg og Høyesterett var involvert. Temaet mitt er av Harald Engelstad presisert å være Berg som dommer og Berg som justitiarius. Men skal Berg beskrives som justitiarius, må jeg også så vidt streife innom det som skjedde i 1940.

Når Paal Berg skal beskrives som dommer og justitiarius, er det en slående forskjell til dagens Høyesterett. Berg var, innenfor sin dommerperiode, politisk meget aktiv. Sammen med blant andre Johan Castberg, Ragnar Knoph og Wilhelm Thagaard, var han en del av en gruppe radikale venstrejurister, som var viktige ved oppbyggingen av offentlig regulering av arbeids- og næringsliv.  Han var sentral ved utarbeidelsen av viktige lover på disse områdene og var som statsråd – sosialminister og senere justisminister – direkte involvert i den politiske prosessen for viktig lovgivning. Noe av dette kommer jeg litt tilbake til. Flere av dagens høyesterettsdommere har nok vært premissleverandører som ledere av lovkomiteer til betydningsfull lovgivning, men ingen har deltatt i den politiske prosessen som statsråder, og slett ikke innenfor sin tid som dommere i Høyesterett.  Tidligere var jo denne blandingen – også innenfor samme tidsperiode – av det å være dommer og det å være politiker ikke noe uvanlig. I dag er tanken så vidt fremmed at vi i 2003 – tror jeg det var – fikk den endring i Grunnloven § 62 at dommere i Høyesterett ikke er valgbare til Stortinget. Den nærmeste vi i etterkrigstiden kommer en parallell til Paal Berg for så vidt gjelder blanding av dommerkarriere og politikk, må være Terje Wold.  Han ble utnevnt til dommer i Høyesterett i 1945, men ble samme år valgt inn på Stortinget og tiltrådte først dommerembetet i 1949 – etter utløpet av stortingsperioden.  Andre dommere utnevnt etter krigen som hadde vært markant politisk aktive – O.C. Gundersen, Elisabeth Schweigaard Selmer og Egil Endresen – hadde alle avsluttet sitt politiske arbeid da de tiltrådte sine dommerembeter. 

Paal Bergs dommerkarriere startet allerede i 1900. 27 år gammel ble han konstituert ekstraordinær assessor i Kristiania byrett. Hem beskriver i sin bok på en meget god måte sakstypene, restansene og arbeidspresset for dommeren i byretten den gang, og også den reelle usikkerhet det var for de konstituerte ekstraordinære dommerne om de fikk fortsette som dommere eller om sparingsiveren i Stortinget ville medføre at konstitusjoner ikke ble forlenget. Sideverv for dommere var den gang et meget aktuelt tema. Det ser ut til at lønnsnivået var så lavt at det nærmest var forutsatt at man måtte ha inntekter ved siden av en tung arbeidsdag i dommerstillingen. Det jeg tar med meg er at Paal Berg tok flere av sine prøvesaker for Høyesterett mens han var dommer i byretten og fikk sin advokatur – møterett  for Høyesterett – i 1902. I dag kan man ikke kombinere dommer- og advokatgjerning på den måten, og det var – som Hem får frem i sin bok – omdiskutert om dette gikk an allerede da Berg hadde sine prøvesaker.

I sin periode som byrettsdommer hadde Berg også lengre permisjoner for å utføre tunge offentlige oppdrag. Han var i to år sekretær for den svensk-norske reinbeitekommisjonen. Arbeidet her var i en vanskelig fase. Paal Berg må ha fått atskillig innsikt i det å føre forhandlinger og også internasjonale forhandlinger og ikke minst innsikt i en næring, kultur og et folk relativt få hadde den gangen. Jeg støtte for øvrig på Bergs arbeider i reinbeitekommisjonen da jeg 65 år senere førte en sak på vegne av den norske stat som gjaldt to svenske samebyers rettigheter til beite i Norge.  Det var også for ettertiden en viktig historisk dokumentasjon som sekretær Berg sto for ved sitt arbeid. Den andre store oppgaven utenfor domstolen han fikk i sin tid i byretten, var å lage utkast til megling og voldgift i arbeidstvister. Men det er det andre enn meg som er nærmest til å si noe om. 

Paal Berg ble utnevnt i fast embete i byretten i 1912. Det er ingen tvil om at han da hadde opparbeidet en posisjon som en meget dyktig dommer og en jurist som kunne ta de tunge utredningsoppgavene. Ved utnevnelsen nærmet også hans tid i byretten seg slutten.  Men før jeg forlater året 1912 tar jeg med en liten begivenhet for oss dommere. Den norske dommerforening ble stiftet. Initiativtaker ved sorenskriveren i Sogn, senere høyesterettsdommer, Haakon Breien. Men det var delte meninger blant dommerne om riktigheten av å danne en forening for landets dommere. Motstanderne – med mektige høyesterettsjustitiarius Thinn i spissen – så det som betenkelig med en slik forening. Man kunne – mente de – da risikere å komme i en situasjon hvor dommerne som stand søkte å fremme standens interesser i mulig konflikt med samfunnsinteresser ellers. Men foreningen ble stiftet 4. mai 1912 i Kristiania med 24 dommere på stiftelsesmøtet, og Paal Berg var en av dem. Han ble for øvrig senere foreningens æresmedlem.

I 1913 – da Paal Berg var 40 år gammel – søkte og fikk han embete som ekstraordinær assessor i Høyesterett. Fast utnevnt ble han i 1918. Hem har på en utmerket måte stilt spørsmålet om utnevnelsen var en politisk utnevnelse, eller iallfall om den ble oppfattet slik. Jeg lar det ligge – også spørsmålet om det i så fall var noe galt eller tvert i mot var rimelig med henblikk på å sikre Høyesterett en mer balansert sammensetning. Det som uansett er uomtvistelig er at Paal Berg på enhver måte var velkvalifisert for embetet. Like uomtvistelig er det at ryet som fremragende dommer ble bekreftet i hans lange tid som dommer i Høyesterett. Han var selvfølgelig med på utallige saker. Noen av dem ble merkesaker. Kanskje den viktigste av disse var den store konsesjonssaken hvor det falt dom i mars 1918. Spørsmålet var dels det generelle: Hvilken prøvelsesrett – om noen – domstolene og Høyesterett hadde mht om en lov var i strid med Grunnloven, og dernest om hjemfallsretten var et inngrep i eiendomsretten som utløste et krav om erstatning etter Grunnloven § 105. Mht prøvelsesretten var det enighet i retten om at domstolene hadde kompetanse til å prøve lovers grunnlovsmessighet, men Berg – med følge av justitiarius Thinn – så denne prøvelsesretten som meget snever. Den gjaldt etter deres syn i forhold til tilfeller der det ikke kunne herske rimelig tvil om at Grunnloven var tilsidesatt. Med 4 mot 3 stemmer kom retten til at hjemfallsretten ikke utløste noe krav om erstatning etter Grunnloven § 105.   

Men prøvelsesretten ble i høy grad brukt – selv om Berg selv som dommer ikke noen gang fant at en lov måtte vike som grunnlovsstridig. Prøvelsesretten var under kraftig angrep politisk, men noe forslag om avskaffelse nådde aldri frem. Det ble også klart for alle at sammensetningen av avdelingene kunne avgjøre utfallet av saken. Det var også et tilfelle hvor samme grunnlovsspørsmål ble løst forskjellig av to avdelinger med ulik sammensetning. Nå griper Paal Berg inn – denne gangen i rollen som justisminister. Han fremmet forslaget til det som ble plenumsloven av 1926. Tilsidesettelse av lover som grunnlovsstridige måtte skje av Høyesterett i plenum. Omtrent samtidig går vi inn i en roligere periode for prøvelsesretten – hvis jeg kan si det sånn. Men den senere utvikling har i høy grad vist at prøvelsesretten består som en realitet også under den prosessordning som plenumsloven innførte. Plenumsloven er i dag opphevet, men domstolloven gir samme grunnregel som plenumsloven. Det er kun i plenum Høyesterett kan tilsidesette en lov som grunnlovsstridig.

Når jeg først har vært innom Bergs tid som justisminister, er det naturlig også å ta med den loven han fremmet som nok hadde størst politisk sprengkraft – trustloven. Jeg trekker tråden til mine bemerkninger innledningsvis – det virker fremmed for oss i dag å ta en pause i dommergjerningen og til de grader delta i en politisk strid.  

I 1926 er Paal Berg tilbake i Høyesterett. I 1934 blir han formann i den komiteen som skal avslutte innføringen av den store sivilprosessreformen fra 1915. Den var ennå ikke fullt gjennomført. Spørsmålet var om Høyesterett skulle ha full kompetanse ved prøvingen av anker over dommer eller om bevisbedømmelsen skulle unntas. Det var stor strid om dette, også internt i Høyesterett. Det endte med at Høyesterett fikk full kompetanse – også bevisbedømmelsen kunne prøves i sivile saker. Dette blir lov i 1935, og etter 20 år er sivilprosessreformen gjennomført.     

Per Hem kaster lys også over det indre liv i Høyesterett i Bergs tid som dommer. I mange år var arbeidsbyrden meget barsk. Det var stor pågang av saker – riktignok var det også mange  til dels ganske bagatellmessige saker – men også de måtte selvfølgelig pådømmes og behandles fullt forsvarlig. Restansene var store, og det var en kamp for å få tilstrekkelige dommerressurser. Det er interessant det Hem skriver om Bergs syn på noen av kollegene. Særlig noen av de eldre får sitt pass påskrevet av Berg.  Det kan ikke være tvil om at han mente at noen av kollegene ikke holdt det faglige minstemålet – det gjaldt for øvrige ikke bare blant den eldste garde dommere.

En han i den første tiden var kritisk til var Herman Reimers. Hem siterer Bergs omtale av Reimers som rettsformann i rettens første avdeling ved gjennomgangen av saker som ble behandlet skriftlig. Jeg tar med meg (side 180) "Et forfærdelig sløseri med tid. Og en komplett mangel på alt som heter ledelse. Reimers er mer enn moden til å gå. Sommel og intetsigende snakk." Bergs syn på Reimers bedret seg. Grunnen til at jeg trekker frem akkurat dette er det – som også Hem skriver – at Høyesterett led under at dommerne ble lenger enn de ønsket og burde, rett og slett fordi det ikke var noen pensjonsordning. Elisabeth Schweigaard Selmer – som var datterdatter av Herman Reimers – fortalte at i hennes barndomshjem ble det fortalt at morfaren skrev en rekke dommer for dommere som på grunn av høy alder ikke lenger maktet det, men som heller ikke hadde en slik økonomisk uavhengighet at de kunne gå av. Det var også til stor bekymring for hennes morfar i hans siste år som dommer at han ikke skulle makte arbeidet – med de konsekvenser det kunne få for familiens økonomi.   

I 1929 da Paal Berg var 56 år gamme ble han utnevnt til justitiarius. Han søkte i konkurranse med dommerne Backer, Alten og Paulsen. Som Hem fint får frem, ser det ut til at utnevnelsen fikk nær allmenn aksept I Høyesterett – ikke minst blant hans konkurrenter. Hans først ti-år som justitiarius var preget av kampen mot restansene. De forsvant. Her ble han dels hjulpet av endringer i prosessreglene – blant annet høyere krav til ankesum og bedre prosess i de lavere instanser. Men det er heller ikke tvil om at den interne omlegging til en mer effektiv muntlig prosess, hvor Berg var en pådriver, var viktig.  Det var for øvrig en prosess hvor det gjennom spørsmål fra retten til advokatene ble åpnet for en helt annen dialog i rettsforhandlingene enn det som hadde vært vanlig.

Høyesterett er et arbeidsmessig tett kollegium. Det ligger i oppgavens natur at det må bli faglige brytninger og faglig uenighet.  I mine 26 år i Høyesterett har det ikke stått i veien for et godt praktisk samarbeid og gode kollegiale relasjoner. Jeg tror – men vet egentlig ikke – at dette har vært det typiske. Hem får frem at forholdet til Thomas Bonnevie nok ikke var helt enkelt også før 1940 – ikke minst knyttet til spørsmålet om adgang til og fordeling av sideverv. Men jeg vil tro – stadig uten noe egentlig belegg for det ut over at noe annet ville vært kjent – at det stort sett var gode kollegiale forhold dommerne imellom i Bergs justitiariusperiode frem til krigsutbruddet.

Jeg nevnte Thomas Bonnevie og kontroverser om sidegjøremål. Bonnevie var sterkt kritisk til at Berg var formann i Arbeidsretten. Nytten av det for norsk arbeidsliv var nok stor. Det vil vi få belyst. Men det er klart at Bonnevie hadde et poeng. Arbeidet for justitiarius består av tre komponenter: Å være dommer – helst på linje med de øvrige dommerne, å ha det øverste administrative ansvaret og å representere domstolen utad. Alt er tidkrevende. Det er vanskelig nok å fylle disse tre oppgavene om ikke også justitiarius skal ha tunge oppgaver utenfor sitt egentlige embete.  

Jeg skal ikke si mye om begivenheten i 1940. Bergs ulike roller der har vært analysert av mange – og med grunn. Men jeg kan vanskelig se annet enn at en samlet analyse her, må fremheve som det helt sentrale at Høyesterett den 21. desember 1940 nedla sine embeter i protest mot det som var overgrep mot uavhengigheten for domstolene og inngrep i den beskyttelse domstolene skal gi landets innbyggere. Det var et kraftfullt og modig signal om motstand – gitt på et tidspunkt da utsiktene til å få slutt på okkupasjonen ikke var særlig gode – for å bruke et understatement. Paal Berg var sentral i det som ledet frem til embetsnedleggelsene, selv om, som Erling Sandmo skriver, "begivenhetene i november og desember 1940 utspilte seg innenfor rammen av en nesten absolutt enighet" (Siste ord side 294).

Jeg kjenner Paal Berg bedre nå etter Per Hems biografi, og dette seminaret vil helt sikkert også bidra til det. Når jeg senere i dag sykler hjemover, skal jeg legge litt ekstra energi i mitt nikk til Berg.