100-års minneseminar Rolv Ryssdal 27. oktober 2014

Rolv Ryssdal – seminar 100-årsdag

Kjære Signe Marie Stray Ryssdal, kjære familien Ryssdal ellers og kjære venner, kjente og beundrere av Rolv Ryssdal. Velkommen til Høyesteretts hus. Dette seminaret er på 100-årsdagen for Rolv Ryssdals fødsel og til minne om hans store innsats i norsk samfunns- og rettsliv og ikke minst på den internasjonale scenen som dommer og president i Den europeiske menneskerettsdomstol. I Rolv Ryssdals ånd er seminaret i sin hoveddel ikke tilbakeskuende, men har som temaer mer grunnleggende aktuelle problemstillinger, ikke minst i samvirke mellom EMD og nasjonale domstoler. Jeg vil imidlertid være tilbakeskuende i mitt innlegg. Rolv Ryssdal var så sentral i Høyesteretts etterkrigshistorie og så viktig for utviklingen av denne domstolen at hans innsats her klart har en plass i et seminar som dette. 

A special welcome also to Judge Paul Mahoney who served as deputy registrar in the Strasbourg Court in Rolv Ryssdal's period as president of the court.  You will tell us about his achievements in the Strasbourg Court and how he influenced the case law and the daily life of the court. My task is to wish you all welcome here in the Supreme Court and say a few words about Rolv Ryssdal as judge and president of the Supreme Court of Norway and also about his contributions to the Norwegian society in other legal positions. I will go on in the Norwegian language but you will find the main points of my speech in the summary in English that I have made.

Rolv Ryssdal – for oss jurister som har kjent og opplevd ham lyder navnet nesten som en fanfare, og det er som om vi retter ryggen når vi hører det. Jeg er så heldig at jeg starter de fleste arbeidsdagene her med å nikke til to av det forrige århundrets virkelig store jurister. Jeg passerer dem på sykkel bare med en drøy meters avstand – først Pål Berg og så Rolv Ryssdal. Bystene av dem står på sokkel på hver sin side av hovedinngangen her i Høyesterett.  Et blikk på og et nikk til dem blir en daglig påminnelse om den betydning de har hatt i Høyesteretts og i Norges historie.

Jeg vil først si noen ord om mine personlige inntrykk av Rov Ryssdal. Mitt første ordentlige møte med Ryssdal husker jeg meget godt. Det var høsten 1974. Jeg hadde akkurat prosedert ferdig min tredje prøvesak og kom ut av det som den gang var advokatrommet i tredje etasje.  Rolv Ryssdal kom gående i korridoren. Han kunne meget vel ha nøyd seg med et nikk og eventuelt et ord eller to, men det gjorde han ikke. Han stoppet opp og vi hadde en lang, hyggelig og personlig samtale. Dette var typisk for Rolv Ryssdal væremåte – inkluderende og varm.  Senere ble det flere og gode samtaler.

Rolv Ryssdal var rettsformann i noen av de sakene jeg prosederte her. Han sto for en ytterst vennlig og korrekt prosessledelse, men også bestemt. Han formidlet en trygghet i situasjonen til advokatene – en trygghet som for en advokat kommer godt med i en prosessituasjon som kan være utfordrende.

Da jeg begynte i Høyesterett i 1986, var Høyesterett fremdeles i det daglige preget av Rolv Ryssdal – ikke minst i krav til arbeidsinnsats og til kvalitet i arbeidet. Målestokken som ble brukt var stadig en sammenligning med hva som ville bli gjort i "Ryssdals tid" – som var omkvedet.

Rolv Ryssdal var, selv om han som pensjonist hadde et lite kontor i bygget, desidert ikke noen sjuende far i huset. Men der han stadig var første mann, var i det mer uformelle sosiale interne livet i Høyesterett. En fast tradisjon var at justissekretær Sophie Solheim og protokollsekretær Anna Høgset helt uformelt stelte til julefest for de ansatte, inkludert dommere, som hadde lyst til å være med. Her var Rolv Ryssdal helt sentral som forsanger og med gode historier. Triveligere julefester er det vanskelig å tenke seg.

Noe av det mest slående med Rolv Ryssdal var en utrolig vitalitet og kraft. Og det var en kraft som praktisk talt holdt livet ut. Jeg var sammen med ham på et seminar i Washington midt i 1990-årene. Temaet var menneskerettigheter. Strasbourgdomstolen var sentral.  Ryssdal kom rett fra en anstrengende uke i Strasbourg og skulle raskt tilbake. Men han var helt sentral i seminaret. Uten å være dominerende satte han sitt preg på det faglige.

Rolv Ryssdal tok juridisk embetseksamen våren 1939 – som den beste på sitt kull. Deretter fulgte de første årene et tradisjonelt juridisk karriereløp som advokatfullmektig, dommerfullmektig og departementssekretær inntil han ble fengslet for illegal virksomhet i 1943. Resten av krigen satt han på Møllergata 19 og på Grini.

At han i sin korte tid som arbeidende jurist før frigjøringen var blitt lagt merke til for sin dyktighet, vises i det faktum at han raskt etter krigen ble statsadvokat og var aktor i mange viktige og tunge saker her.

Rolv Ryssdal åpnet egen advokatpraksis og ble høyesterettsadvokat i 1948. Også her ble han naturlig betrodd viktige saker, herunder saker han førte for staten i Høyesterett i plenum. Den kanskje mest kjente av disse er hvaloljesaken fra 1952. Det viktige i denne saken for fremtidige saker er først og fremst Høyesteretts syn om at ved fastleggelsen av Grunnlovens grenser er det større grunn for domstolene til å vise varsomhet med å overprøve lovgivers skjønn ved regler som angår kompetanseforholdet mellom statsmaktene enn ved regler som direkte tar sikte på å verne borgerne.

Da det i justisdepartementet i 1956 ble opprettet embete som departementsråd, ble Rolv Ryssdal kallet til dette embetet.  Det var et embete han var meget godt skikket til. Det kan ikke herske tvil om at han øvet en avgjørende god innflytelse på justisforvaltningen i en viktig periode og at hans råd – med rette – hadde betydelig gjennomslagskraft hos statsrådene.

Rolv Ryssdal hadde også mange viktige verv, blant annet i meget lange perioder som formann i Prisrådet og i Straffelovrådet, og han var leder av lovutvalget for ny lov om pengevesenet og Norges Bank.

Rolv Ryssdal ble dommer i Høyesterett i 1964 og justitiarius i 1969. Han førte viktige dommer i pennen som førstvoterende. Som ett av mange mulige eksempler vil jeg trekke frem dommen fra 1968 om samenes rett til fangst og fiske i Brekken sameie i Røros.

Men det er klart at Ryssdals tydeligste merke på sakene i Høyesterett satte han i de mange og til dels store sakene han var rettsformann i. Her er det mange saker å velge mellom. Jeg skal nøye meg med noen få.

Utbyggingen av Alta-vassdraget skapte stor politisk strid i slutten av 1970 årene, og gyldigheten av den kongelige resolusjon med tillatelse til reguleringen ble angrepet for domstolene. Det var først en runde om blant annet søksmålskompetanse – om Naturvernforbundet hadde rettslig interesse i å gå til sak om dette. Det kom Høyesterett i 1980, med Rolv Ryssdal som rettsformann, til at Naturvernforbundet hadde. Avgjørelsen er et viktig ledd i den rettsutvikling om søksmålskompetanse som Høyesterett har stått for. I 1982 behandlet Høyesterett så i plenum realitetsspørsmålene i saken. Staten ble enstemmig frifunnet. Saken for Høyesterett hadde et meget stort omfang.  Dommen dekker 110 sider i Retstidende. Også for Rolv Ryssdal med hans enorme arbeidskraft, må den ha vært et løft. Det er ingen hemmelighet at konfliktnivået i saken – også delvis mellom prosessfullmektigene på det personlige plan – var meget sterkt. Men det er heller ingen hemmelighet at forhandlingene ble ledet av Ryssdal på en måte som gjorde at konfliktnivået, iallfall i rettsforhandlingene, fikk form av saklig argumentasjon.  

Et drøyt ti-år tidligere, i 1970, traff Høyesterett en uhyre viktig avgjørelse i den såkalte strandlovsaken. Sett med vår tids briller kan avgjørelsen virke selvsagt, men før dommen ble avsagt var det betydelig uenighet mellom norske jurister om hva avgjørelsen ville bli. Også denne avgjørelsen var enstemmig. Det er neppe noen dristig spådom å anta Rolv Ryssdal her var sentral i utformingen av avgjørelsen.

Noe som nok kan ha blitt følt som et nederlag av Rolv Ryssdal selv var utfallet i Kløftasaken i 1976. Her underkjente flertallet i Høyesterett ekspropriasjonserstatningsregler fordi de ble funnet å være i strid med Grunnloven § 105. Et stort mindretall, med blant andre justitiarius Ryssdal, mente at det ikke var noen slik motstrid. Ryssdal forsøkte i et eget votum å tone motsetningene ned. Dommerne i Høyesterett er vant til å være uenige, og det skaper praktisk talt aldri noen problemer eller motsetninger på det personlige plan. Unntaket sies å være nettopp Kløfta-dommen. Men det som iallfall er sikkert, er at Rolv Ryssdal med sin personlighet og evne til å skape samhold og god stemning sørget for at freden raskt igjen senket seg mellom kollegene i Høyesterett.  

I store deler av sin periode som justitiarius, fra 1973, var Ryssdal dommer og fra 1981 visepresident i EMD.  President i EMD ble han først etter tiden i Høyesterett – i 1985. At Rolv Ryssdal var sterkt opptatt av konvensjonen og domstolen, er på det rene. Men før og under hans periode som dommer og justitiarius i Høyesterett, var Den europeiske menneskerettskonvensjonen lite fremme i saker for norske domstoler – på samme måte som den i liten grad var fremme for domstoler i andre land som hadde ratifisert konvensjonen. Men menneskeretter ble påberopt i noen saker som Ryssdal var rettsformann i – også blant annet i Altasaken.

Aller tydeligst ser vi nok menneskerettighetene i den siste dommen Ryssdal var med og avsa i Høyesterett – en dom av 23. oktober 1984. Her var spørsmålet om en sikringsdømt, ut fra regler i lov om psykisk helsevern, kunne kreve rettslig prøving av tvangsinngrepet. Den sikringsdømte nådde frem med sin anke. Høyesterett trakk sentralt inn i avgjørelsen EMK artikkel 5 nr. 4 og praksis fra EMD og Kommisjonen. Reelle hensyn var viktige i saken. Høyesterett uttalte at et reelt hensyn av tyngde var at norsk lov måtte forutsettes å være i samsvar med traktater Norge var bundet av, i det aktuelle tilfellet Den europeiske menneskerettskonvensjon. Denne dommen bærer bud om den menneskerettsbølgen som slo inn over Høyesterett omtrent 10 år senere og som etter det bare har vokst.

Til slutt: I Høyesterett er ikke Rolv Ryssdal bare et navn vi ser i Retstidende eller et bilde av på veggen i 1. avdelings rettssal eller i justitiariuskontoret. Rolv Ryssdal er en del av Høyesterett – en del av Høyesteretts sjel. Han har nesten en legendestatus. Det går historier om hans eminente og åpenbart innflytelsesrike redegjørelser under rådslagningene, hans innspill i domsskrivningen – ofte helt konkrete med forslag til utforming av de bærende deler av argumentasjonen, som løftet viktige vota på en avgjørende måte, og hans grundige omgang med votaene også i den avsluttende korrekturrunden der han ikke sjelden ga innspill til ytterligere kvalitetsforbedringer.  Og ikke minst fortelles det om Rolv Ryssdal som det gode midtpunktet i Høyesterett for alle i huset uansett posisjon.

Det er hyggelig og det er fortjent at vi i dag kommer sammen og minnes Rolv Ryssdal.