Bot
Bot kan brukes enten som den eneste straffen, eller i kombinasjon med fengselsstraff. Hvis personen kun dømmes til betinget fengsel får ikke dommen noen umiddelbar reaksjon for domfelte. Bot brukes derfor av og til sammen med betinget fengsel for å gi domfelte en merkbar reaksjon.
Størrelsen på boten skal settes ut fra grovheten på det straffbare forhold. I tillegg skal det tas hensyn til domfeltes økonomiske situasjon.
I promillesaker skal det i utgangspunktet alltid brukes bot på 1,5 ganger av den domfeltes brutto månedslønn.
Ubetinget fengsel
Den som dømmes til ubetinget fengsel, må sone straffen i fengsel.
Er lovbryteren under 18 år på gjerningstidspunktet, kan hen bare dømmes til fengselsstraff når dette er spesielt nødvendig.
Kriminalomsorgen kan løslate domfelte på prøve når to tredjedeler av straffen og minst 60 dager er sonet. Prøveløslatelse gis bare hvis kriminalomsorgen mener domfelte ikke vil begå ny kriminalitet i prøvetiden.
Hvor lang tid det tar før man kalles inn til soning avhenger av soningskøen. Soningen skal skje så nært hjemstedet som praktisk mulig.
Betinget fengsel
Den som dømmes til betinget fengsel slipper å sone i fengsel, forutsatt at hen oppfyller visse betingelser. Straffeloven § 35-37 viser betingelsene retten kan sette for å utsette gjennomføring av straffen og for at straffen til slutt faller bort.
Straffen faller bort hvis betingelsene er oppfylt. Krav om at domfelte ikke skal begå nye straffbare forhold i en fastsatt prøvetid er alltid en betingelse. Prøvetiden er vanligvis to år.
Andre betingelser kan være å:
- møte fornærmede i konfliktrådet og oppfylle eventuelle meklingsavtaler som inngås med fornærmede
- oppholde seg på et bestemt sted
- gjennomføre utdanning
- være avholdende fra alkohol
Narkotikaprogram med domstolkontroll
Narkotikaprogram med domstolkontroll er et alternativ til ubetinget fengsel og brukes som særvilkår ved betinget dom. Den domfelte skal bli rusfri og styres vekk fra en kriminell løpebane gjennom en helhetlig og individuell rehabilitering.
Ungdomsstraff
Ungdomsstraff er for ungdom mellom 15 og 18 år som begår et alvorlig lovbrudd eller flere lovbrudd. Målet med straffen er å hjelpe ungdom ut av kriminalitet og unngå at barn må settes i fengsel.
Det er domstolene som idømmer ungdomsstraff, men straffen gjennomføres i regi av Konfliktrådet. Ungdomsstraffen bygger på prinsippet om gjenopprettende prosess, og kan involvere nettverket rundt ungdommen, skole, barnevern, politi, kriminalomsorg, helsevesen osv. Ungdommen kan også bli bedt om å delta på møte med ofrene for den straffbare handlingen.
Straffereaksjonen skal tilpasses den enkelte. Sammen med et oppfølgingsteam skal ungdommen være med på å lage en ungdomsplan som han følger i straffegjennomføringsperioden. Dette oppfølgingsteamet kan for eksempel bestå av familiemedlemmer og folk fra skolen, politiet, kommunen eller konfliktrådet. Ungdommen er med på å påvirke hvem som sitter i teamet, og hvilke avtaler som inngås.
Ungdomsstraffen gjennomføres i en periode på seks måneder til to år. I visse tilfeller kan gjennomføringstiden være tre år.
Når domstolen aviser en dom på ungdomsstraff, gir den også en subsidiær fengselsstraff. Hvis ungdommen ikke følger opp det som er bestemt i ungdomsstraffen, kan retten bestemme at ungdommen skal sone hele eller deler av den subsidiære fengselsstraffen. Det samme gjelder hvis ungdommen gjør ny kriminalitet i løpet av gjennomføringstiden.
Les mer om ungdomsstraff på Konfliktrådets nettsider.
Samfunnsstraff
Samfunnsstraff er et alternativ til fengselsstraff. Domfelte dømmes til å utføre samfunnsnyttig tjeneste, tiltak eller program i et visst antall timer, fordelt over en bestemt tidsperiode. Kriminalomsorgen bestemmer når og hvordan straffen skal gjennomføres.
Samfunnsstraff brukes særlig overfor unge lovbrytere eller personer under rehabilitering for rusmisbruk.
Hvis domfelte begår ny straffbar handling eller ikke gjennomfører samfunnsstraffen, kan retten bestemme av hele eller deler av straffen skal sones i fengsel.
Forvaring
Dom på forvaring gis hvis fengselsstraff ikke anses å være nok til å verne samfunnet fra lovbryteren.
Ved forvaringsdom kan den dømte i prinsippet risikere å sitte bak murene resten av sitt liv ved at straffen kan forlenges med fem år om gangen. Retten skal fastsette en tidsramme, med en minstetid og maksimum 21 år. Dommen kan senere forlenges ut over grensen.
Forvaringsdom idømmes istedet for fengselsstraff. Minstetiden for forvaring skal derfor tilsvare minst den fengselsstraffen som ville blitt idømt.
Det er spesielt volds- og seksualforbrytere eller personer som gjentatte ganger har begått alvorlig kriminalitet og som utsetter andre personers liv og helse for fare, som kan idømmes forvaring.
Før en forvaringsdom kan avsies, skal det ha blitt foretatt en personundersøkelse. Retten har også anledning til å få foretatt en rettspsykiatrisk undersøkelse av tiltalte.
Under soningen skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre atferd og tilpasse seg et liv utenfor murene. Før en slik endring av atferd er registrert, vil forvaringsdommen ikke bli opphevet.
En eventuell løslatelse på prøve er det kun retten som kan beslutte. Prøveløslatelse av forvaringsdømte kan ikke sammenlignes med prøveløslatelse ved ordinær soning. Perioden med prøveløslatelse kan strekke seg over en lang periode, og det er vanlig å stille strenge vilkår som gradvis blir lettet på.
Forvaring ble innført i 2002 og erstattet ordningen med sikring på toppen av fengselsstraff.
Tap av rettigheter (rettighetstap)
Rettighetstap betyr at domfelte fratas en stilling, eller at hen fratas retten til å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet i fremtiden.
Rettighetstap brukes når retten kommer til at den straffbare handlingen viser at vedkommende er uskikket til eller kan misbruke en stilling, virksomhet eller aktivitet. Allmenne hensyn må også tilsi at rettighetstap er nødvendig.
Strafferettslige særreaksjoner
Personer som var utilregnelig på gjerningstidspunktet kan ikke dømmes til vanlig straff.
Det å være utliregnelig betyr etter loven å være psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad i gjerningsøyeblikket.
I arbeidet med å avgjøre om en person er utilregnelig, bruker domstolen psykologer og psykiatere. Disse kalles sakkyndige.
Tvungent psykisk helsevern
Dom på overføring til tvungent psykisk helsevern betyr at den domfelte overføres til spesialisthelsetjenesten. Dette vil i praksis si psykiatrisk sykehusbehandling for å behandle den psykiske lidelsen. Dette er aktuelt hvis den tiltalte var utilregnelig på gjerningsøyeblikket. I tillegg må det være nødvendig for å verne samfunnet mot nye alvorlige forbrytelser.
En dom på tvungent psykisk helsevern må prøves av retten hvert tredje år og kan vare livet ut. Blir personen på et tidspunkt erklært frisk, vil hen bli satt fri. Det finnes også en mulighet for å dømme vedkommende til å sone videre i fengsel. Dette krever at et vilkår om gjentakelsesfare er oppfylt.
Tvungen omsorg
En lovbryter som ikke kan straffes fordi vedkommende i gjerningsøyeblikket var psykisk utviklingshemmet i høy grad (utilregnelig), kan i stedet på visse vilkår dømmes til tvungen omsorg. Et grunnvilkår for idømmelse av tvungen omsorg er at det anses nødvendig for å verne samfunnet. I tillegg er det et vilkår at det er nærliggende fare for at lovbryteren på nytt vil begå en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andre personers liv, helse eller frihet. Tvungen omsorg skal skje i en faglig enhet innen spesialisthelsetjenesten. Den domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang. Tvungen omsorg kan bare opprettholdes så lenge lovens vilkår om gjentakelsesfare er oppfylt.
Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte opphør av reaksjonen eller bringe saken inn for tingretten som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes.