1. november

Sak 17-080: Dommeradferd. Utforming av domspremisser. Ikke kritikk.Klagen gjaldt et avsnitt i en kjennelse som lagmannsretten hadde avsagt. Prosessfullmektigen som klaget hevdet at formuleringene i avsnittet var et angrep på en praktiserende advokat som fremfører sin klients synspunkter. Det var enighet om at det aktuelle avsnitt i domspremissene ikke var nødvendig for begrunnelsen av rettsavgjørelsen. Tilsynsutvalget bemerket at det verken er uvanlig eller prinsipielt betenkelig at premissene inneholder bemerkninger som strekker seg utover det som strengt tatt er nødvendig for å begrunne sakens resultat. Det er heller ikke i seg selv kritikkverdig at advokatens håndtering av saken kommenteres i avgjørelsen. Tilsynsutvalget bemerket imidlertid at rammene for hva som kan aksepteres må være noe snevrere når det gjelder uttalelser som ikke er en nødvendig del av begrunnelsen for rettsavgjørelsen. Utvalget tok utgangspunkt i at dommere generelt bør være tilbakeholdende med å fremsette kritikk mot en advokat for faktiske anførsler som fremføres på vegne av klient. Dette gjelder særlig når de forhold som tas opp ikke er en nødvendig del av begrunnelsen for rettsavgjørelsen. Denne typen kritikk må uansett alltid vurderes opp mot respekten for advokatens rolle i rettspleien og hans rett til ikke å bli identifisert med sin klient. Ut i fra en samlet og konkret vurdering kom Tilsynsutvalget til at innholdet i den kritikken som er fremsatt i denne saken ikke går utover rammene for god dommeratferd. Ved denne vurderingen ble det særlig lagt vekt på dommernes opplysning om at formålet med uttalelsen også var å ivareta hensynet til tredjepersoner. Deler av formuleringene ble funnet uheldige, og utvalget påpekte at dommerne burde ha fremført sitt budskap på en mer saklig og respektfull måte. Terskelen for kritikk var imidlertid ikke overskredet.

 

Sak 17-081: Dommeratferd. Delvis avvisning. Ikke grunnlag for disiplinærtiltak. Klagen gjaldt en foreldretvist om fast bosted og samvær, hvor klager var part. Den delen av klagen som gjaldt at klagen ikke fikk benytte seg av manuskript under sin partsforklaring gjaldt forhold utvalget ikke kan vurdere, og ble dermed avvist. Også den delen av klagen som omhandlet den rettsoppnevnte sakkyndige falt utenfor det utvalget kunne vurdere, og ble derfor avvist. Videre anførte klager at han ble stilt et ledende og direkte spørsmål som han oppfattet som et tydelig signal om at han burde trekke kravet om fast bosted. Utvalget fant det ubestridt at en av dommerne stilte klager spørsmål om han frafalt kravet om fast bosted, og utvalget betvilte ikke at klager kan ha oppfattet spørsmålet som et signal om at han burde trekke kravet. Det forelå imidlertid ingen konkrete opplysninger i i saken som kunne underbygge at dommeren ved sitt spørsmål gav uttrykk for et forhåndsstandpunkt, utøvde forlikspress eller på annen måte opptrådte i strid med god dommerskikk. Når det gjaldt anførselen om at dommerne burde ha grepet inn overfor psykologen, viste utvalget til at klagers anførsler i liten grad var konkretiserte. Uttalelsene i klagesaken ga heller ingen støtte til klagers anførsler. Tilsynsutvalget fant ikke grunnlag for å reagere med disiplinærtiltak overfor dommerne.

 

Sak 17-087: Dommeratferd. Delvis avvisning. Ikke grunnlag for disiplinærtiltak. Klagen gjaldt en straffesak, hvor klager var tiltalt. Flere av anførslene i klagen gjaldt forhold som kunne brukes som grunnlag for anke, f.eks. anførslene om faktafeil i vitneforklaringer, bevisvurderingen og beslutningen om at saken skulle gå for åpne dører. Denne delen av klagen ble avvist. Videre anførte klager at dommerfullmektigen ikke var innstilt på å gi han en fair, uavhengig og nøytral behandling av saken, at dommerfullmektigen var forutinntatt og ute etter å ta han og at dommerfullmektigen var spydig og utrivelig under domsforkynnelsen. Klageren hadde ikke beskrevet konkrete utsagn eller handlinger som fremsto partiske. Klager anførsler var subjektive synspunkter som ikke ble støttet av de øvrige opplysningene i saken, og klagers anførsler var derfor ikke sannsynliggjort. Når det gjaldt den delen av klagen som omhandlet at klager ikke fikk svar tidsnok på spørsmålet om å utelukke skoleklassen fra hovedforhandlingen, uttalte utvalget at dommerfullmektigen ikke kunne lastes for at svaret kom noen dager senere enn bebudet. Tilsynsutvalget fant ikke grunnlag for å reagere med disiplinærtiltak overfor dommerfullmektigen.

 

Sak 17-089: Sen saksbehandling. Ikke grunnlag for disiplinærtiltak. Uttalelse om god dommerskikk. Saken gjaldt krav om prisavslag/erstatning etter kjøp av fast eiendom, hvor klager var saksøkt. Den delen av klagen som gjaldt feil i dommens innhold ble avvist, da dette var forhold som kan brukes som grunnlag for anke. Klager anførte at det tok for lang tid fra hovedforhandlingen ble avsluttet til dommen var avsagt, og at partene ikke ble varslet om forsinkelsen og årsaken til denne. Tilsynsutvalget viste til at det i tidligere praksis er lagt til grunn at forsinkelser på tre-fire måneder kan medføre disiplinærtiltak dersom dommeren kan lastes for forsinkelsen. Ved vurderingen av om forholdet var kritikkverdig la utvalget bl.a. lagt vekt på om det var gode grunner til forsinkelsen og om dommeren informerte partene om forsinkelsen. En gjennomgang av dokumentasjonen i saken viste at verken dommeren selv eller andre ansatte ved domstolen tok kontakt med partene for å informere om forsinkelsen og årsakene til denne. Forsinkelsen på 11 uker var i seg selv i det nedre sjiktet for disiplinærreaksjon. De opplyste årsakene for forsinkelsen var normalt akseptable grunner så lenge forsinkelsen ikke var svært langvarig. Den manglende varslingen om forsinkelsen var et moment som talte for å ilegge dommeren en reaksjon. Etter en totalvurdering kom utvalget til at terskelen for å illegge disiplinærreaksjon ikke var overtrådt. Utvalget bemerket imidlertid at det er i samsvar med god dommerskikk å informere partene om betydelige forsinkelser. Det er viktig at dommere har forståelse for den betydningen en rettsavgjørelse kan ha for partene og den belastningen det er å vente lenge på avgjørelsen, og den enkelte dommer bør ha gode rutiner for å sikre at informasjon blir gitt. Med disse merknader fant ikke Tilsynsutvalget grunnlag for å reagere med disiplinærtiltak overfor dommeren.

 

Sak 17-094: Dommeratferd. Delvis avvisning. Ikke grunnlag for disiplinærtiltak. Klagen gjaldt en foreldretvist, hvor klager var part. Den delen av klagen som gjaldt det saksforberedende møtet var inngitt etter klagefristens utløp, og denne delen av klagen ble avvist. Den delen av klagen som gjaldt innholdet og bevisvurderingen i dommen, samt konsekvensene av dommen, gjaldt rettslige forhold som faller inn under begrensningene i domstolloven § 236 fjerde ledd. Også denne delen av klagen ble avvist. Videre anførte klageren at dommeren var respektløs, arrogant, forutinntatt og partisk, at han opptrådte uprofesjonelt og at han ikke behandlet klageren rettferdig. Hans forklaringer ble avvist, og han opplevde at dette ble personlig for dommeren. Utvalget fant at klagerens kritikk av dommeren under prosessledelsen, og henvisningen til de etiske prinsippene, fremsto som en kritikk av domsresultatet. Utvalget viste til at det ikke er tilstrekkelig med subjektive oppfatninger og generelle påstander uten konkrete eksempler. Når det gjaldt dommerens uttalelser til barnets mor og til barnet, fant ikke utvalget holdepunkter for at ordene falt slik klager anførte. Tilsynsutvalget fant ikke grunnlag for å reagere med disiplinærtiltak overfor dommeren.

 

Sak 17-095: Dommeratferd og sen saksbehandling. Delvis avvisning og ikke grunnlag for disiplinærtiltak. Det var fremmet krav om sak til jordskifteretten. Det ble sendt brev fra domstolen hvor det ble opplyst at retten tok sikte på å ha møte i saken i 2017. I et senere brev ble det opplyst at domstolen ikke kunne behandle saken før i 2019, og at dette skyldtes rettens mange foreliggende saker. Klager anførte forskjellige forhold som knyttet seg til dommerens habilitet. Dette var forhold som utvalget ikke kunne behandle og denne delen av klagen ble avvist. Klager anførte videre at det var et brudd på kravet til effektiv saksbehandling at retten ikke ville gjøre en habilitetsvurdering i saken før i 2019, og eventuelt først da sende saken videre til en annen jordskifterett. Tilsynsutvalget la til grunn at den lange saksbehandlingstiden måtte tilskrives den prekære underbemanningen ved domstolen og ikke sendrektighet fra innklagedes side. Av den grunn mente utvalget at innklagede ikke kunne lastes for den lange saksbehandlingstiden ved domstolen. Utvalget vurderte deretter saksbehandlingen i tilknytning til den fremsatte habilitetsinnsigelsen. Utvalget uttalte at det er i samsvar med god dommerskikk å få habilitet avklart snarest mulig etter at innsigelse er fremsatt. Spørsmålet kan ikke settes i samme «kø» som andre arbeidsoppgaver og heller ikke utsettes til det er tid for ordinær behandling av saken. Utvalget hadde forståelse for at habilitetsinnsigelsen fra klager «druknet» i alle de andre prioriteringskravene innklagede måtte forholde seg til. På tross av den prekære arbeidssituasjonen mente utvalget at innklagede likevel burde gitt behandlingen av habilitetsinnsigelsen høyere prioritet. Innklagede burde i det minste gitt partene tilbakemelding om at habilitetsspørsmålet ville bli behandlet så raskt som mulig. Det må foreligge uheldig dommeradferd over en viss terskel for at utvalget skal reagere med kritikk. Etter en samlet vurdering kom utvalget til at dommerens opptreden i saken ikke oversteg denne terskelen. Ved vurderingen ble den uholdbare arbeidsbyrden for innklagede tillagt stor vekt.