Uaktsomhetsansvar og skadelidtes medvirkning ved personskade

Kaasen, Matningsdal, Lund, Stang Lund og Aasland

18 år gamle A satt på et verandarekkverk, falt bakover ned på bakken ca. halvannen meter nedenfor og ble varig skadet. Hun krevde fastsettelsesdom for at B, av en av de tre øvrige ungdommene som var tilstede, og hans ansvarsforsikrer If Skadeforsikring NUF var erstatningsansvarlig for skadene pga. ansvarsbetingende uaktsomhet. Tingretten frifant B pga. foreldelse, men dømte If. Også lagmannsretten påla If ansvar, men nedsatte erstatningskravet med 25 prosent på grunnlag av skadelidtes medvirkning.

A påanket rettsanvendelsen ved avkortningen, mens If fremmet aksessorisk motanke over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen vedrørende Bs uaktsomhet. Høyesterett fant, under henvisning til betydningen av bevisumiddelbarhet, ikke grunnlag for å korrigere lagmannsrettens bevisbedømmelse mht. foranledningen til fallet. Det ble således lagt til grunn at B hadde tatt tak i A, og at det var denne "brå, og for A overraskende, handling som (ledet) til fallet". I den samlede bedømmelse av hvorvidt denne handlingen i lys av dens synbare risikomomenter var uaktsom, la Høyesterett vekt på at det er vanskelig å trekke klare grenser mellom bevisvurdering og rettsanvendelse i slike spørsmål, og at umiddelbar bevisbedømmelse vanskelig kan gjengis presist og uttømmende skriftlig. Retten fant det på dette grunnlag vanskelig å tilsidesette lagmannsrettens aktsomhetsbedømmelse. Skaden kunne ikke ses som utslag av den skaderisiko A skapte ved å sitte på rekkverket, siden hun ikke kunne bebreides for ikke å ha tatt i betraktning det faktiske begivenhetsforløp. Erstatningskravet ble derfor ikke avkortet. Obiter dictum ble det uttalt at Bs ansvarsforsikring ville vært relevant ved den rimelighetsvurdering som måtte foretas etter skadeserstatningsloven § 5-1 dersom medvirkning hadde foreligget.

Les avgjørelsen i sin helhet