Midlertidig arbeidsforhold

Flock, Mitsem, Matningsdal, Gussgard, Aasland

Saken gjaldt krav fra en arbeidstaker mot arbeidsgiveren om erstatning for midlertidig ansettelse i strid med arbeidsmiljøloven § 58 A. Tvistespørsmålet var om arbeidsavtalen var midlertidig. B arbeidet fra desember 2001 med tømming av containere og pakking/ompakking hos grossistfirmaet A. Han arbeidet daglig i tilnærmet full stilling og ble avlønnet med timelønn. I oktober 2002 ble det inngått skriftlig arbeidsavtale. Stillingen ble da beskrevet som "ekstrahjelp ved behov". Varighet og arbeidstid ble angitt å være "behovsrelatert". Avtalt oppsigelsestid var en måned.

I november 2002 oppsto det en episode på arbeidsplassen som førte til at B ble bedt om å forlate arbeidsstedet. Han har senere ikke arbeidet ved bedriften. B mente seg urettmessig behandlet og reiste søksmål med krav om erstatning. Asker og Bærum tingrett frifant arbeidsgiveren, mens Borgarting lagmannsrett tilkjente B erstatning med kr 150 000 samt saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett. A anket dommen til Høyesterett. Høyesterett kom enstemmig til at anken ikke kunne føre frem. Det var ikke omtvistet at man var utenfor de situasjoner som etter arbeidsmiljøloven § 58 A ga adgang til å ha et midlertidig ansettelsesforhold. Arbeidsgiveren gjorde imidlertid gjeldende at B var fast ansatt.

Høyesterett bemerket at arbeidsavtalen ut fra en ordfortolkning ikke fremsto som midlertidig. Men den manglet helt den trygghet for arbeidstakeren som blant annet følger av arbeidsmiljølovens regler om stillingsvern ved fast ansettelse, og den ga arbeidstakeren en beskjeden sikkerhet for at han i det hele tatt fikk arbeid og dermed lønnsinntekt.

Avtalen innebar en omgåelse av arbeidsmiljølovens stramme regulering av adgangen til å avtale midlertidige ansettelsesforhold. Den måtte likestilles med en ulovlig avtale om midlertidig ansettelse, og forholdet mellom arbeidsgiveren og B måtte følgelig reguleres av arbeidsmiljøloven § 58 A.

Høyesterett opprettholdt de kr 150 000 i erstatning som lagmannsretten hadde utmålt etter nr. 4 tredje ledd i denne bestemmelsen.

Les avgjørelsen i sin helhet