Stillingsvern for vikar/tilkallingshjelp

Dommere: Coward, Bruzelius, Sverdrup, Tønder, Tjomsland

A inngikk i 2001 avtale om ansettelse som "vikar/tilkallingshjelp med sporadisk tjenestegjøring/ubestemt arbeidstid" i ambulansetjenesten i Y. I 2003 avsluttet arbeidsgiveren arbeidsforholdet og begrunnet det med manglende samarbeidsevne. A motsatte seg det han oppfattet som oppsigelse av et arbeidsforhold, og gikk til sak med krav om at arbeidsforholdet bestod, og om erstatning.

Både i tingretten og i lagmannsretten tapte A under dissens 2-1. Flertallet i begge instanser mente at arbeidsforholdet ikke stred mot arbeidsmiljøloven av 1977 § 58 A, slik at A ikke hadde noe stillingsvern. A anket til Høyesterett, der behandlingen ble begrenset til spørsmålet om arbeidsforholdet var i strid med § 58 A - dvs. at blant annet spørsmålet om saklig grunn for oppsigelse, arbeidsmiljøloven § 60, ikke skulle behandles. Med utgangspunkt i synspunkter fra Høyesteretts dom i Rt. 1989 side 1116 kom Høyesterett til at anken måtte føre frem. Fremlagte tallopplysninger viste etter Høyesteretts oppfatning at det i ambulansetjenesten var et konstant og forutsigbart udekket behov for arbeidskraft, som måtte gi grunnlag for en større fast bemanning. Det forelå ikke særegne forhold som kunne føre til at ordningen med tilkalte vikarer, slik den ble praktisert, likevel ikke var i strid med § 58 A. A hadde også en tilstrekkelig fast tilknytning til ambulansetjenesten til å kunne kreve fast ansettelse. Etter dette ble lagmannsrettens dom opphevet, og saken hjemvist til lagmannsretten for fortsatt behandling.

Les avgjørelsen i sin helhet