Forsikringsoppgjør etter brann på Lillestrøm jernbanestasjon

Dommere: Bruzelius, Coward, flock, Øie, Gjølstad

Saken gjaldt forsikringsoppgjør etter jernbaneulykken 5. april 2000 på Lillestrøm. CargoNet AS - tidligere NSB Gods - hadde betalt erstatning for formuestap som følge av evakueringen av Lillestrøm sentrum på grunn av faren for eksplosjon, og krevde beløpet dekket av sitt forsikringsselskap. Saken reiste spørsmål om formuestapene var en så nærliggende følge av tingsskadene at de omfattes av det ulovfestede erstatningsansvaret, og om de var omfattet av transportørens ansvarsforsikring.

Natt til 5. april kolliderte to godstog på Lillestrøm stasjon. I det påkjørende toget var to vogner lastet med kondensert propan. Ved sammenstøtet oppstod det lekkasje fra hull på begge tankvognene. Lasten som strømmet ut fordampet til gass, og ble antent kort tid etter sammenstøtet. Det fremgår av granskingskommisjonens rapport, NOU 2001: 9 "Lillestrøm-ulykken 5. april 2000", at man frem til tankene ble avkjølt var svært nær en ekstremt stor ulykke. Det ble raskt etablert sikkerhetssone rundt stasjonen. Den 5. april om morgenen ble befolkningen, ca. 2 000 mennesker, innenfor en beregnet faresone evakuert, og all aktivitet i området ble stanset. I løpet av de nærmeste dagene oppsto det ved flere anledninger kritiske situasjoner, hvor man fryktet at utviklingen var ute av kontroll. Eksplosjonsfaren opphørte først 9. april, og de evakuerte kunne vende hjem kl. 15.00 den dagen. Etter eksplosjonen mottok NSB en rekke erstatningskrav. Selskapets assurandør, Vesta, mente at forsikringen ikke omfattet de formueskravene som saken gjaldt. NSB dekket kravene og reiste deretter søksmål mot Vesta. Saken for tingretten gjaldt spørsmålet om forsikringsavtalen omfattet formuestapene. Tingretten fant at så var tilfelle. Vesta anket til lagmannsretten og gjorde gjeldende at NSB ikke heftet på objektivt grunnlag for de formuestap saken gjelder, at tapene er for fjerne og avledete, og at ansvarsforsikringen ikke dekket slike tap. Lagmannsretten kom til at NSB var ansvarlig på objektivt grunnlag for tapene, og at disse var en påregnelig og adekvat følge av ulykken. Retten kunne ikke se at det hadde betydning for NSBs erstatningsplikt at kravshaverne ikke samtidig var påført en integritetsskade. Retten kom likevel til at en del av kravet gjaldt utgifter til alminnelige offentlige redningskostnader, og at NSB ikke var erstatningsansvarlig for disse. Høyesterett kom, som lagmannsretten, til at NSB var ansvarlig på objektivt grunnlag for formuestapene. Det ble vist til at saken gjaldt ansvar innenfor det som har vært betegnet som kjerneområdet til det ulovfestede ansvaret - ansvar for farlig bedrift. Det var da ikke grunn til å utelukke ansvar bare fordi kravshaverne ikke var påført person- eller tingsskade i tillegg til formuesskade. Det ble uttalt at en avgrensning av ansvaret i slike tilfeller måtte skje ut fra adekvansbetraktninger. Høyesterett kom videre til at det forelå tilstrekkelig nærhet i årsakssammenheng mellom formuestapene og integritetsskadene og at også en konkret interesseavveiing måtte lede til at formuestapene var omfattet av ansvaret. Ut fra en konkret vurdering av forsikringsavtalen kom Høyesterett til at NSBs rettslige erstatningsansvar var dekket.

Les avgjørelsen i sin helhet