Krav om erstatning for påført tap som følge av mangelfull gjennomføring i norsk skattelovgivning av EØS-avtalens hoveddel.

19.10.2006, HR-2006-01795-A, (sak nr. 2006/543), sivil sak, kjæremål,
Skattebetalingsloven av 1952 § 48 nr. 5 første punktum.
Tor Håkon Edquist (advokat Gjert Melsom) mot staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Christian H. P. Reusch)

Rt-2006-1265

Dommere: Flock, Skoghøy, Rieber-Mohn, Endresen, Tjomsland

Edquist mottok i årene 1997 - 2002 aksjeutbytte fra et svensk selskap. Skatteloven § 10-12 om godtgjørelsesfradrag var den gang begrenset til å gjelde utbytte fra aksjeselskap hjemmehørende i Norge, og Edquist ble ikke gitt slikt fradrag.

Han gikk i 2005 til søksmål mot staten og gjorde gjeldende at beskatningen var i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen artikkel 40 om fri bevegelighet av kapital. Han krevet derfor "EØS-basert erstatning for brudd på EØS-avtalen". Både tingretten og lagmannsretten avviste saken under henvisning til at skattebetalingsloven § 48 nr. 5 satte en frist på seks måneder for søksmål "til prøving av ligningsavgjørelse", regnet fra utleggingen av skattelisten til ettersyn. Videre kjærmål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble behandlet av Høyesterett i avdeling. Flertallet på tre dommere uttalte at avvisning som var begrunnet med at en sak var reist etter utløpet av en søksmålsfrist, ikke falt inn under bestemmelsen i tvistemålsloven § 404 første ledd nr. 1 om full prøvelsesadgang ved videre kjæremål. Mindretallet ga uttrykk for at det var full prøvelsesrett siden saken da "ikke hører under domstolene". Den samlede rett uttalte at et erstatningskrav som bygget på anførsler som utelukkende gjaldt ligningens gyldighet, ble omfattet av fristregelen i § 48 nr. 5. Men denne regelen fikk ikke anvendelse dersom det forhold som ble påberopt som ansvarsbetingende, lå utenfor ligningsvedtaket. Lagmannsrettens tolkning av denne bestemmelsen var dermed uriktig. Da resultatet ved korrekt lovtolkning nødvendigvis måtte bli at erstatningssøksmålet ble fremmet, ble det funnet ubetenkelig å bestemme dette direkte i slutningen i Høyesteretts kjennelse.

Les avgjørelsen i sin helhet