Forståelsen av kulturminneloven

Dommere: Tjomsland, Skoghøy, Oftedal Broch, Indreberg, Schei

Kvåle AS fikk dispensasjon fra automatisk fredning etter kulturminneloven på et område hvor selskapet ønsket å bygge boliger, på vilkår av at selskapet dekket utgiftene til gransking etter kulturminneloven § 10 jf. § 8. Den maksimale kostnadsramme ble satt til 10 016 000 kroner. Etter å ha betalt 5 300 000 kroner, stanset Kvåle betalingene. Arkeologisk Museum i Stavanger, som skulle foreta undersøkelsene, krevde Kvåle for restbeløpet på 4 716 000 kroner.

Kvåle ble dømt til å betale 1 580 000 kroner i tingretten, og ble frifunnet i lagmannsretten. Staten anket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Hovedspørsmålet i saken var om tiltakshaverens ansvar etter kulturminneloven § 10 jf. § 8 også omfattet de indirekte utgiftene som granskingen medførte.

Høyesteretts flertall – justitiarius Schei og dommerne Tjomsland, Oftedal Broch og Indreberg – mente at ansvaret også omfattet de indirekte utgiftene. Flertallet la særlig vekt på at disse utgiftene omfattes av bestemmelsens ordlyd, og at formålet med tiltakshaverens ansvar  – å hindre at granskingen belaster virksomhetenes øvrige aktiviteter – talte for at også disse utgiftene ble omfattet.

Flertallet mente videre at det var anledning til å bruke generelle modeller for å komme frem til hvor store indirekte utgifter som skulle belastes de enkelte granskingene. Forutsetning for at en slik beregningsmåte skulle kunne nyttes var at anvendelsen av modellen i det konkrete tilfelle fremsto som forsvarlig. Flertallet ble stående ved at den bevisførsel og de konkrete vurderinger som den konkrete rettsanvendelse her nødvendiggjorde, burde foretas av lagmannsretten, og at lagmannsrettens dom derfor burde oppheves, jf. tvistemålsloven § 392 annet ledd.

Høyesterett tok også stilling til de prinsipielle innvendinger som Kvåle hadde hatt til beregningen av de direkte lønnskostnadene. Høyesterett fant at museet ikke hadde anledning til – slik det her var gjort – å benytte gjennomsnittslønnstrinn for de ulike grupper ansatte, men at man måtte bygge på de faktiske lønnsutgifter. – Høyesterett fant at det var riktig når det ved fastsettelsen av de timesatsene som skulle benyttes ved beregningen, ble sett bort fra det som betraktes som ineffektiv tid, for eksempel sykefravær, permisjon med lønn og kurs. Derimot var Høyesterett ikke enig med museet i at det skulle gjøres et ytterligere fradrag for forskerne som hadde en avtalefestet forskningsrett og forskningsplikt på 20 prosent av stillingen. Kulturminneloven § 10 ga ikke hjemmel for å belaste tiltakshaverne for en andel av den lønn som konservatorene får for sitt pliktsmessige forskningsarbeid.

Høyesteretts mindretall – dommer Skoghøy – mente at kulturminneloven § 10 må forstås slik at tiltakshaverens dekningsplikt er begrenset til å gjelde utgifter som direkte kan tilbakeføres til den aktuelle undersøkelse eller det aktuelle siktingstiltak. Etter hans oppfatning følger det av det nasjonale ansvar for ivaretakelse av kulturminnene som er fastslått i § 1 andre ledd, at det er statens ansvar å bygge opp og drive det apparat som er nødvendig for å undersøke og sikre kulturminnene for fremtiden.

Les avgjørelsen i sin helhet