Klassifisering av vederlag ved kjøp av overføringsanlegg
Høyesteretts dom 07.03.2008, HR-2008-00467-A, (sak nr. 2007/1307), sivil sak, anke Skatteloven § 6-10 andre og tredje ledd
Staten v/Sentralskattekontoret for storbedrifter (advokat Atle J. Skaldebø-Rød) mot Hafslund Nett AS (advokat Harald Willumsen)
Dommere: Stang Lund, Oftedal Broch, Indreberg, Stabel, Lund
Skatteloven § 6-10 andre og tredje ledd – klassifisering av del av vederlag ved kjøp av overføringsanlegg for levering av elektrisk energi.
Daværende Viken Energinett kjøpte i februar 2001 overføringsanlegg for levering av elektrisk energi til sluttbrukere i Asker og Bærum kommune for 1564 millioner kroner. I mai 2001 fikk Viken anleggs- og områdekonsesjoner fram til 1. juli 2026. Vilkårene var helt tilsvarende selgers tidligere konsesjoner.
I selvangivelsen for 2001 oppførte Viken 1120 millioner kroner av vederlaget som kostpris for overføringsanlegget. Restbeløpet 441 millioner kroner ble klassifisert som forretningsverdi/goodwill. Ligningsnemnda for Sentralskattekontoret tilordnet 412 millioner til konsesjonene og framføringsrettigheter og restbeløpet 28,5 millioner kroner til forretningsverdi. En klage til overligningsnemnda medførte at konsesjonene ble tilordnet 325 millioner kroner og 116 millioner kroner ble ansett som forretningsverdi. I 2002 fusjonerte Viken med Hafslund Nett Holding og i 2004 endret selskapet navn til Hafslund Nett AS.
Dette selskap reiste i juni 2004 sak for Oslo tingrett, som fant at overligningsnemndas vedtak måtte oppheves som ugyldig for så vidt det ikke var innrømmet goodwillavskrivninger i samsvar med innleverte oppgaver. Lagmannsretten stadfestet tingrettens dom.
Statens anke til Høyesterett førte fram. Overligningsnemnda hadde bygd på riktig rettsforståelse når nemnda etter skatteloven § 6-10 tredje ledd tilordnet en andel av merverdien til konsesjonene som eget immaterielt driftsmiddel. En subsidiær anførsel om at lineær avskrivning av verdien av konsesjonene fram til de utløper i 2026 ikke reflekterer den aktuelle verdireduksjon, førte ikke fram. Hafslund hadde ikke påvist forhold som godtgjorde at konsesjonenes verdi åpenbart er lavere enn den nedskrevne verdi etter skattelovens § 14-50. Staten v/Sentralskattekontoret ble frifunnet.