Krav om erstatning for fredning av Hopen som naturreservat
Høyesteretts dom 17.12.2008, HR-2008-02171-A, (sak nr. 2008/1008), sivil sak, anke over dom
Plexus Investments USA, Inc. (advokat Stein Owe) mot Staten v/Miljøverndepartementet (regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs)
Dommere: Endresen, Flock, Tjomsland, Stang Lund, Gjølstad
Saken gjaldt krav om erstatning for fredning av Hopen som naturreservat. Etter fredningen kunne den ankende parts utmål for leting etter olje og gass ikke utnyttes.
På Svalbard får naturvernloven ikke anvendelse, og partene var enige om at heller ikke Grunnloven § 105 førte til erstatningsplikt etter den praksis som er utviklet med hensyn til rådighetsinnskrenkninger.
Kravet om erstatning ble fremmet på grunnlag av ekspropriasjonsbestemmelsen i Svalbardtraktaten artikkel 7 andre ledd, og dessuten med hjemmel i Den europeiske menneskerettskonvensjon, artikkel 1 første tilleggsprotokoll til Konvensjonen av 4. november 1950 (EMK P1-1).
Kravet om erstatning førte ikke frem.
Høyesterett fant at det ikke var fremkommet noe som tilsa at siktemålet med traktatenes artikkel 7 andre ledd også skulle ha vært å regulere i hvilken utstrekning rådighetsinnskrenkninger kan gi grunnlag for krav på erstatning. Ordlyden ga ikke støtte for en slik forståelse, og det måtte ha formodningen mot seg at partene, uten å berøre spørsmålet, skulle ha ment å regulere et komplisert rettsspørsmål, som ikke var avklart da traktaten ble inngått.
Høyesterett fant det tvilsomt om den rettsposisjon som fulgte av å ha oppnådd utmål, etter sin art var beskyttet av EMK P1-1, men fant det ikke nødvendig å ta stilling til dette da det ble ansett klart at det ikke ble grepet inn i interessen på en måte som innebærer en krenkelse.
Avståelsesregelen i første ledd andre punktum ble ikke ansett anvendelig. Det følger av praksis ved EMD at utgangspunktet er at avståelsesregelen bare kommer til anvendelse der det skjer en overføring av interesse. Det er ikke tilfellet ved reservatfredning. Ved siden av verneformålet, måtte det også legges vekt på at utmålet primært måtte anses som en fortrinnsrett i forhold til tredjemann, og i dette forholdet forrykket ikke fredningen rettsposisjonene.
Heller ikke den proporsjonalitetsvurdering som måtte foretas i forhold til kontrollregelen i andre ledd, kunne lede til et krav på erstatning. De sterke verneinteressene måtte veie tyngre enn den begrensede usikre rett som fulgte av det å ha fått utmål. Det ble lagt til grunn at de særlige hensyn som er fremhevet i Høyesteretts praksis i naturfredningssaker, ville ha tilsvarende relevans ved tolkingen av EMK P1-1.