Overprøving av vedtak om etterberegning av merverdiavgift

Dommere: Endresen, Stabel, Stang Lund, Bruzelius, Gussgard

Spørsmål om selskap drev egen handel som medførte avgiftsplikt.

Et norsk selskap formidlet kontakt mellom en utenlandsk produsent av tanntekniske produkter og norske tannleger. Etter en langvarig dialog med avgiftsmyndighetene, valgte det norske selskapet og den utenlandske leverandør å inngå en agentavtale. Saken gjaldt overprøving av fylkesskattekontorets vedtak om at det skulle beregnes merverdiavgift av den samlede omsetning i Norge. Vedtaket bygget på at agenten i relasjon til merverdiavgiftsloven måtte anses å ha forestått omsetning av produktene. Etter først å ha tapt saken i tingretten, fikk staten medhold i Borgarting lagmannsrett.

Staten erkjente at det måtte tas utgangspunkt i den formelle organisering, men fremholdt at dette ikke kunne være avgjørende. Det var etter statens syn avtalt så mange avvik fra en normal agentrolle, at agenten måtte anses som selger. Det ble særlig fremhevet at vederlagsbestemmelsen i agentavtalen medførte at den økonomiske interesse i salget var overført til agenten, at agenten hadde påtatt seg oppgaver og risiki som var uvanlige for en agent, og at den valgte organisering bare var en formell tilpasning til regelverket som ikke endret den økonomiske realitet i forholdet mellom partene.

Høyesterett fant at den norske agenten i de aktuelle år ikke hadde omsetning av varer eller tjenester i merverdiavgiftslovens forstand, og at fylkesskattekontorets vedtak måtte kjennes ugyldig. Det ble tatt utgangspunkt i at det ubestridt var inngått en agentavtale mellom den utenlandske leverandøren og den norske agenten, som var bindende mellom partene. At leveransene til tannlegene skjedde fra leverandøren som selger, var gjort kjent for kundene. Det ble ikke funnet å være dekning for den faktiske anførsel at agenten hadde overtatt den økonomiske interesse i salget til tannlegene. Agenten hadde mer omfattende oppgaver enn agenter flest, og hadde også påtatt seg en begrenset finansiell risiko for i forbindelse med transporten fra leverandøren og helt frem til tannlegene. Det var imildertid ikke tvilsomt at agentloven åpnet for den ordning partene hadde valgt, og de avtalte ”tilleggsoppgaver” kunne ikke medføre at agenten kunne anses å ha forestått omsetningen i relasjon til merverdiavgiftsloven.

Les avgjørelsen i sin helhet