Regulering av løpende pensjoner
Høyesteretts dom 29.09.2008, HR-2008-01664-A, (sak nr. 2008/288), sivil sak, anke
StatoilHydro ASA mfl. (advokat Lars Holo) mot John Steinar Weltzien mfl. (advokat Joar Heide)
Dommere: Endresen, Flock, Bruzelius, Indreberg, Coward
Saken gjaldt om StatoilHydro ASA (Statoil) er avtalerettslig forpliktet til å foreta innbetalinger som setter selskapets pensjonskasse i stand til å oppregulere løpende pensjoner i samme forhold som grunnbeløpet i folketrygden endres for samme periode.
Statoil hadde fra 1974 til 1990 en kollektiv pensjonsforsikring. I 1990 ble ordningen videreført ved en egen pensjonskasse. I disse ordningene inngikk bestemmelser om G-regulering av de løpende pensjoner, og de ansatte ble fortløpende orientert om også dette element i ordningene. Samtidig inneholdt begge ordninger en adgang for selskapet/pensjonskassen til å endre vilkårene for dekningen.
Høyesterett fant at det å forlate det prinsipp at de løpende pensjoner skulle G-reguleres, lå innenfor Statoils endringskompetanse, og at det ikke kunne legges til grunn at selskapet på dispositiv måte hadde forpliktet seg til ikke å benytte endringsadgangen.
Det ble tatt utgangspunkt i at avtalene etter sin art ikke var egnet til avtaleregulering på individnivå, og det var ubestridt at Statoil hadde avslått å tariffeste ordningen. Det er dessuten tale om avtaleforhold som strekker seg over meget lang tid, og det må forventes at det vil være nødvendig å gjøre tilpasninger. Arbeidsgivers endringsadgang var beholdt ved innføring av foretakspensjonsloven, bare med den reservasjon at det ikke kunne gripes inn i opptjent pensjon. Ved vedtakelsen av foretakspensjonsloven hadde lovgiver avveiet de ulike interesser, og fastsatt nye regler for regulering av løpende pensjoner. Den ordning Statoil hadde gått over til, samsvarte med lovens ordning. Det ble også tillagt vekt at siktemålet med G-reguleringen hadde vært å sikre kjøpekraft, og at det at G-regulering ikke lenger korrelerte godt med prisstigningen, tilsa at endringen måtte ligge innenfor endringskompetansen.
Statoil hadde benyttet sin gode pensjonsordning i rekrutteringssammenheng og hadde ellers orientert om ordningen uten uttrykkelig reservasjon, men Høyesterett fant ikke at G-regulering hadde vært et sentralt element i denne sammenheng. Den foretatte endring rokket ikke ved de karakteristikker som var gitt av ordningen. Dette sammen med de systematiske argumenter gjorde at Statoil ikke ble ansett å ha gitt avkall på sin endringskompetanse.