Spørsmål om kommunen er ansvarlig for en kommunal hjemmehjelps tyveri
Høyesteretts dom 28.05.2008, HR-2008-00937-A, (sak nr. 2008/16), sivil sak, anke
Skadeserstatningsloven § 2-1
A, B og C (advokat Ivar Holst) mot X kommune (Kommuneadvokaten i X v/advokat Odd Olav Sjaastad)
Dommere: Stabel, Kaasen, Endresen, Coward, Lund
Arbeidsgiveransvaret – spørsmål om kommunen er ansvarlig for en kommunal hjemmehjelps tyveri fra bruker av hjemmehjelptjenesten:
D, som var 92 år gammel, var enke og bodde alene i en leilighet i X sentrum. Hun døde i oktober 2007. Hun var rullestolbruker, og noe preget av alderen. Hun var innvilget kommunal hjemmehjelp til bistand med rengjøring og matlaging. Kommunens hjemmehjelptjeneste er organisert som en turnusordning. I januar 2006 ble det avdekket et unormalt stort uttak fra kontoen hennes, og det kom frem at en av kommunens hjemmehjelpere hadde stjålet Ds bankkort og kode, og brukt det til kontantuttak og varekjøp for til sammen kr 310 799,- . Første gang kortet ble brukt var i september 2005. Det ble funnet frem til den aktuelle hjemmehjelpen, som tilsto forholdet. D krevde erstatning av kommunen. Kommunen ble frifunnet av tingretten og lagmannsretten. Hennes arvinger anket til Høyesterett, som kom til motsatt resultat.
Høyesterett kom til at tyveriet hadde skjedd under hjemmehjelpens oppdrag for kommunen, ikke under en privat trilletur som anført av kommunen. Tyveri og etterfølgende bruk av bankkortet lå heller ikke utenfor hva kommunen rimeligvis kunne regne med, jf. skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 1 annet punktum. Rettspraksis utelukker ikke at også forsettlige skadegjørende handlinger i strid med arbeidsgivers interesser kan omfattes av arbeidsgiveransvaret. Det var tilstrekkelig nærhet mellom arbeidsoppgavene og handlingen. Hjemmehjelpen skulle ikke håndtere penger, men det følger direkte av oppdraget at hjelperen kan komme over, og håndtere, både brukernes penger og verdisaker. I dette ligger en risiko som brukeren i mange tilfelle ikke kan gardere seg mot. Brukeren velger ikke hjelper, og er ofte i praksis avskåret fra å gi avkall på hjelpen. Ut fra den situasjon D var i, ble det ikke funnet grunnlag for fradrag i erstatningen på grunn av skadelidtes medvirkning.