Spørsmål om loddeier i svensk dødsbo kan fremme søksmål for norsk domstol

Dommere: Oftedal Broch, Matningsdal, Indreberg, Stabel, Gussgard

Saken gjaldt om en loddeier i et svensk dødsbo kan fremme søksmål for norsk domstol i eget navn, men til fordel for dødsboet, herunder etter hvilket lands lov dette spørsmålet skal avgjøres.

C, som var norsk statsborger, men bosatt i Sverige, døde i 2001. I medhold av den nordiske dødsbokonvensjon 19. november 1934 artikkel 19 ble hans bo behandlet i Sverige, der det ble åpnet offentlig skifte. Arvinger var hans særkullssønn B og dennes tre barn. Avdødes ektefelle A var også loddeier i kraft av ektefellenes felleseie.

C og B hadde drevet forretninger sammen. For B skjedde dette gjennom hans heleide norske selskap M AS. Deres mellomværende fremkom gjennom en løpende avregning i Ms regnskaper. Ved Cs død mente M at boet skyldte selskapet et betydelig beløp, mens A mente M skyldte boet 80 millioner kroner. A gikk til søksmål i eget navn, men til fordel for boet mot M og eneinnehaver B. Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett avviste saken. Høyesterett kom til samme resultat.

Det første spørsmålet var hvilket lands lov som styrte søksmålsadgangen. Utgangspunktet er her domstollandets rett, lex fori. Domstollandets rett må således avgjøre om saken har verneting her. I Rt. 1996 side 350 er lagt til grunn at en loddeier kan anlegge sak på boets vegne dersom skifteretten avstår fra saksanlegg.

Dernest måtte vurderes hvilken betydning det hadde at denne saken ble reist på vegne av et svensk dødsbo. Et nærliggende utgangspunkt var å anse at loddeieren representerte boet, fordi kravet ble fremmet på boets vegne. I så fall måtte boets hjemlandslov, som utvilsomt var svensk rett, være avgjørende for om en loddeier kunne representere boet.

Anvendelsen av svensk rett på spørsmålet om en loddeiers søksmålsadgang ble støttet av reelle hensyn. Et viktig prinsipp for lovvalget i internasjonal arverett er hensynet til boets enhet og universalitet. Det er ikke ønskelig at en bobehandling må skje i flere land eller etter flere lover. Dødsbokonvensjonen søker å gjennomføre dette prinsippet. Skulle loddeiers søksmålkompetanse avgjøres av ulike domstollands rett, ville det øke risikoen både for ulike avgjørelser og for usikkerhet om rettskraft og anerkjennelse av avgjørelsene i det landet der skiftet foregår. Høyesterett konkluderte etter dette med at svensk rett bestemte vilkårene for loddeiers rett til å anlegge sak på boets vegne.

I den svenske ärvdabalken § 12 a er spørsmålet lovregulert. Her bestemmes at alle loddeiere må være saksøkere eller saksøkt dersom en loddeier skal kunne anlegge sak på vegne av dødsboet. Spørsmålet om å reise sak mot utenforstående tredjemann var nøye diskutert under lovens forarbeider, og det fremgår klart at dette ikke var meningen. Hovedformålet var å lovfeste en adgang til innbyrdes søksmål mellom loddeierne, eksempelvis om fordelingsspørsmål. Kravet mot M, og det avledete kravet mot B, var av en helt annen karakter. Etter dette var det ikke nødvendig å ta standpunkt til de ytterligere vilkår som etter svensk rett måtte foreligge.

Les avgjørelsen i sin helhet