Spørsmål om "tariffavgift" for ikke-organisert

Dommere: Skoghøy, Stabel, Coward, Tønder, Gjølstad

Saken gjaldt spørsmålet om arbeidstakere som nyter godt av en tariffavtale, men som ikke er organisert i den arbeidstakerorganisasjon som har inngått avtalen, kan pålegges å betale en avgift som skal kompensere for en forholdsmessig andel av organisasjonens kostnader med å fremforhandle, kontrollere og vedlikeholde tariffavtalen (”tariffavgift”).

Norsk Sjømannsforbund, som er tilsluttet LO, har inngått tariffoverenskomster med blant andre Norges Rederiforbund. I den overenskomst som gjelder ansatte i Norden og norske statsborgere som tjenestegjør på skip innmeldt i Norsk Internasjonalt Skipsregister (Nordisk NIS-avtale), er det i § 15 fastsatt at rederiet skal trekke alle ansatte i stilling som omfattes av avtalen, ”den til enhver tid gjeldende tariffavgift til Norsk Sjømannsforbund”. For medlemmer ”er trekket å anse som kontingenttrekk”. I bestemmelsen er det uttrykkelig sagt at trekk av tariffavgift ikke medfører at den ansatte ”automatisk blir medlem av den respektive organisasjon”.

Elin Tåsås, Øyvind Knut Andersen og Reidar Bale er ansatt i Rieber Shipping AS, som er tilsluttet Norges Rederiforbund. De er ikke medlemmer av Sjømannsforbundet, men er organisert i Fellesforbundet for Sjøfolk. Denne organisasjonen har imidlertid ingen tariffavtale som disse arbeidstakerene er omfattet av.

I motsetning til de tidligere instanser kom Høyesterett under dissens (3 mot 2) til at Norsk Sjølmannsforbund var uberettiget til å motta tariffavgift etter Nordisk NIS-avtale § 15 fra Tåsås, Andersen og Bale, og at beløp Sjømannsforbundet hadde mottatt etter at stevningen til tingretten ble uttatt, måtte tilbakebetales.

Høyesteretts flertall – Skoghøy, Tønder og Gjølstad – tok utgangspunkt i at retten til organisasjonsfrihet i tillegg til å være vernet av flere internasjonale menneskerettsinstrumenter – herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 11 og Den europeiske sosialpakt (ESP) artikkel 5 – er et alminnelig ulovfestet norsk rettsprinsipp. Det følger av Rt. 2001 side 1413 Norsk Folkehjelp at det ulovfestede norske organisasjonsfrihetsprinsipp ikke bare gir rett til å danne og slutte seg til foreninger, men også omfatter negativ organisasjonsfrihet, dvs. rett til å være uorganisert, og dersom man ønsker å organisere seg, å velge hvilken forening man vil tilhøre. Det samme er lagt til grunn av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) ved tolkingen av EMK artikkel 11 og Den europeiske sosialrettskomité ved tolkingen av ESP artikkel  5.

På grunnlag av en gjennomgang av dommer av EMD og uttalelser av Sosialrettskomiteen kom Høyesteretts flertall til at det ikke er i strid med EMK artikkel 11 eller ESP artikkel 5 om det i en tariffavtale blir fastsatt at arbeidstakere som ikke er organisert i fagforeningen, skal pålegges en avgift til dekning av foreningens kostnader til å påse at de får de lønns- og arbeidsvilkår de har krav på. Det samme må legges til grunn i forhold i det ulovfestede norske organisasjonsfrihetsprinsipp. Etter flertallets oppfatning måtte det imidlertid være en forutsetning for at arbeidstakere som ikke er organisert i den fagforening som har inngått tariffavtalen, skal kunne pålegges en slik avgift, at avgiften utelukkende går til å påse at disse arbeidstakerne får de tariffestede lønns- og arbeidsvilkår, og at det kan kontrolleres at avgiftsmidlene ikke er benyttet til andre formål. Riktignok kunne det ut fra EMDs praksis være noe usikkert om det kan oppstilles slike vilkår på grunnlag av EMK artikkel 11. Dette fant flertallet det ikke nødvendig å ta definitivt stilling til, da disse vilkårene under enhver omstendighet måtte følge av det ulovfestede norske organisasjonsfrihetsprinsipp.

Mindretallet – Stabel og Coward –  mente det verken forelå brudd på EMK eller ulovfestet norsk rett. Mindretallet viste til at EMD ikke har tatt standpunkt til om tariffavgifter rammes av artikkel 11 – alle avgjørelsene derfra om brudd gjelder tvungent medlemskap, som er noe prinsipielt annet. Etter mindretallets oppfatning forelå det heller ikke brudd på protokoll 1 artikkel 1, så lenge avgiften var en del av arbeidstakernes individuelle arbeidsavtaler.

Les avgjørelsen i sin helhet