Munch-saken straffutmåling og saksbehandling

Dommere: Skoghøy, Flock, Sverdrup, Tønder, Tjomsland

Søndag 22. august 2004 ca. kl. 11.00 ble Munch-maleriene ”Skrik” og ”Madonna” ranet fra Munch-museet i Oslo. Fem personer ble tiltalt for ranet eller for å ha medvirket til dette, mens en person ble tiltalt for heleri. Ved Oslo tingretts dom 2. mai 2006 ble B, C og D dømt for å ha gjennomført eller medvirket til ranet. Etter anke til Borgarting lagmannsrett, ble D frifunnet, mens A, B og C ble dømt. B og C ble funnet skyldig i å ha begått ranet som ledd i virksomheten til en kriminell gruppe (straffeloven § 60a), men ikke A.

Både påtalemyndigheten og de domfelte anket til Høyesterett over straffutmålingen. De domfelte anket også over saksbehandlingen. Som saksbehandlingsfeil påberopte de blant annet at tidligere politibetjent G som hadde avgitt vitneforklaring for lagmannsretten, hadde inngått avtale med et forlag om å gi ut en bok sammen med D og en journalist med arbeidstittelen ”Politi og røver”, uten at dette var blitt opplyst for retten eller de øvrige tiltalte eller deres forsvarere. G hadde ikke hatt noe med etterforskningen av Munch-ranet å gjøre, men hadde mottatt opplysninger om ranet fra D, og disse hadde G fortløpende videreformidlet til etterforskerne. Under behandlingen for Høyesteretts kjæremålsutvalg ble det avholdt bevisopptak til avhør av G, D samt sjefredaktøren i forlaget. Kjæremålsutvalget tillot fremmet straffutmålingsankene samt ankene over saksbehandlingen for så vidt gjaldt ”manglende opplysning om det bokprosjektet som involverte D og G”.

Det ble ved bevisopptaket avklart at boken etter den avtale som var inngått med forlaget, skulle skrives av journalisten, mens G og D skulle bidra med opplysninger. Etter at TV 2, som G hadde oppdrag for, hadde reagert på avtalen, tok G kontakt med forlaget og meddelte at han, siden han var vitne i Munch-saken, inntil videre måtte trekke seg fra prosjektet, men at det eventuelt kunne tas opp igjen på et senere tidspunkt. G orienterte også aktorene i saken om forlagsavtalen. Etter å ha drøftet spørsmålet, hadde de gitt G meddelelse om at forlagsavtalen ”ikke var noe tema i saken”.

Da G gav forklaring for lagmannsretten, ble det protokollert at han var ”uforbundet med de tiltalte”. Lagmannsretten ble gjort kjent med at D hadde vært ”informant” for G helt tilbake til 1997-98, men det ble ikke opplyst noe om forlagsavtalen.

Høyesterett kom enstemmig til at det måtte anses som en saksbehandlingsfeil at påtalemyndigheten ikke hadde opplyst om forlagsavtalen, men det var dissens om hvilken betydning feilen hadde hatt. G hadde forklart seg om de opplysninger han hadde fått fra D samt troverdigheten av disse. Flertallet – Skoghøy, Sverdrup, Tønder og Tjomsland – mente at det var en rimelig mulighet for at den manglende opplysning om forlagsavtalen kunne ha virket på bedømmelsen av troverdigheten av Gs og dermed også Ds forklaring. Disse forklaringene hadde stått sentralt ved lagmannsrettens fastleggelse av Cs rolle ved gjennomføringen av ranet. For C ble derfor lagmannsrettens dom med hovedforhandling opphevd, men ikke for de øvrige, da Gs og Ds forklaringer etter flertallets oppfatning ikke kunne ha vært utslagsgivende ved domfellelsen av dem. Mindretallet – Flock – kunne ikke se at det var noen rimelig mulighet for at den manglende opplysning om forlagskontrakten kunne ha virket inn på lagmannsrettens bedømmelse av troverdigheten av de avgitte forklaringer, og stemte derfor for å forkaste alle saksbehandlingsankene.

Lagmannsretten hadde fastsatt straffen for A til fengsel i fem og et halvt år, mens den for B hadde satt straffen til fengsel i ni og et halvt år som fellesstraff med en tidligere ransdom på fire år for Aker Brygge-ranet. Høyesterett skjerpet enstemmig straffene til henholdsvis seks år og ti og et halvt år. Det ble ved straffutmålingen lagt vekt på at det dreide seg om ran av uerstattelige nasjonale kulturverdier, og at straffen derfor burde settes noe høyere enn om det hadde vært tale om ran av penger til samme økonomiske verdi. På den annen side måtte det tas hensyn til at maleriene – om enn i skadet tilstand – var kommet til rette.

 Les avgjørelsen i sin helhet