Saksbehandlingsfeil ved opplesing av politiforklaring

Dommere: Utgård, Kaasen, Matningsdal, Stabel, Lund

A ble i lagmannsretten dømt til fengsel i ni år og seks måneder for overtredelse av straffeloven § 162 jf § 49 ved forsøk på innførsel av vel 48 kilo amfetamin. Under ankeforhandlingen nektet hans samboer, B, å forklare seg som vitne. Det ble da gitt tillatelse til opplesing av hennes to tidligere politiforklaringer, avgitt i en periode da hun selv var siktet i saken. Før hun ga disse forklaringene, var hun blitt gjort kjent med sin rett som siktet til å nekte å forklare seg, jf. straffeprosessloven § 232, men ikke med at hun også som nærstående kunne nekte, jf. § 122. Da hun tre og en halv måned tidligere var blitt forsøkt avhørt som vitne, før hun selv ble siktet, ble hun imidlertid gjort kjent med sin rett etter § 122 og nektet på dette grunnlag å gi forklaring.

Høyesteretts flertall (tre dommere) kom under tvil til at det forelå saksbehandlingsfeil. Flertallet viste til at fritakelse fra forklaringsplikt som henholdsvis nærstående og siktet bygger på forskjellige hensyn. Selv om en siktet i denne egenskap kan nekte å avgi forklaring av en hvilken som helst grunn, herunder av hensyn til en medsiktet som også er nærstående, tilsier hensynene bak § 122 at man må sikre at dette elementet i vurderingen er klart for siktede i en situasjon hvor det ellers lett kan komme i bakgrunnen. Bs forklaring gjaldt i det vesentlige As forhold, ikke hennes egne.

Lagmannsretten var i stor grad forelagt indisiebevis, hvor Bs forklaring om tidspunkter, kontakter, telefoner, reiser osv. med rimelighet kunne ha hatt betydning. Virkningen av saksbehandlingsfeilen måtte derfor bli opphevelse av lagmannsrettens dom med ankeforhandling.

Les avgjørelsen i sin helhet