Spørsmål om tilleggsfrist for tilbakebetaling av merverdiavgift

Dommere: Stabel, Indreberg, Matningsdal, Bårdsen, Lund

Spørsmål om det kan gis tilleggsfrist på ti år for hotellselskapers  krav om tilbakebetaling av for mye innbetalt merverdiavgift der uvitenheten om kravet skyldtes uriktig forståelse av fradragsregelen i merverdiavgiftsloven § 21.

Frem til september 2006 var utleie av rom til overnatting fritatt for merverdiavgift. Selskapene, som drev kombinert hotell- og serveringsvirksomhet, hadde dermed virksomhet både i og utenfor avgiftsområdet. Ved kombinert virksomhet kan en forholdsmessig andel av inngående avgift knyttet til fellesanskaffelser i begge virksomheter, trekkes fra den utgående avgift. Etter tidligere avgiftspraksis ble det likevel bare gitt slik fradragsrett hvis fellesutgiftene primært var ment til bruk innenfor avgiftsområdet. I tillegg gjaldt en særlig praksis for hoteller, som innebar at alle anskaffelser som hadde med rommene å gjøre, ble ansatt å være til primær bruk for romutleien. Primærbrukslæren ble underkjent av Høyesterett i Rt. 2003 side 1821 – Hunsbedtdommen. Ved Porthusetdommen i Rt. 2005 side 951 ble det samme uttrykkelig slått fast også for hoteller. Selskapene tok ut stevning i desember 2004, med krav om tilbakebetaling tilbake fra 2001. Tingretten og lagmannsretten kom til at krav lenger tilbake enn tre år var foreldet.

Høyesteretts flertall kom til samme resultat. Også rettsvillfarelse omfattes i utgangspunktet av unntaksbestemmelsen i foreldelsesloven § 10 nr. 1. Det skal imidlertid mye til, og hensynene er noe annerledes enn ved lovens § 9 nr. 1 om skadeserstatning, særlig ved personskader. Spesielt når regelen er kjent, men uvitenheten skyldes den riktige tolking av bestemmelsen, kan man ikke uten videre vente med å forfølge kravet inntil det foreligger endelig avklaring fra domstolene. Det dreiet seg her om en sentral bestemmelse på de avgiftspliktiges eget område. De sentrale rettskildene var tilgjengelige for selskapene. Forvaltningspraksis er ikke bindende, og var heller ikke helt entydig. Selskapene var derfor ikke i en slik villfarelse at de ikke burde innsett at de – tross usikkerhet om utfallet – hadde et prosedabelt krav.

Mindretallet – Indreberg og Lund – tok utgangspunkt i at foreldelsesloven § 10 nr. 1 inneholder en aktsomhetsnorm. Det må foretas en helhetsvurdering hvor momenter knyttet både til fordringen og forhold på fordringshaverens og skyldnerens side kan være relevante. Mindretallet fant at rettskildebildet ikke på noe tidspunkt før saksanlegget tilsa at hotellselskapene hadde grunn til å få spørsmålet om fradragsrett prøvd med rimelig utsikt til gevinst. Det la vekt på at det forelå en lang, fast og entydig oppfatning i avgiftsforvaltningen, herunder Klagenemnda for merverdiavgift, som tilsa at det ikke var fradragsrett. En dom fra Agder lagmannsrett – den eneste dommen som direkte gjaldt dette spørsmålet – ga uttrykk for samme syn. Oppfatningen ble heller ikke utfordret i de juridiske standardverkene. Med et slikt rettskildebilde fant mindretallet at aktsomhetskravet blir for strengt hvis man kommer til at hotellselskapene og deres rådgivere hadde slike opplysninger at det var rimelig å anlegge søksmål for å få prøvd om de hadde fradragsrett.

Les avgjørelsen i sin helhet