Dommere: Flock, Gussgard, Skoghøy

Saken gjaldt beslag i dokumenter hos en advokat som er mistenkt for å ha samarbeidet med klienter om straffbare forhold, blant annet bedrageri, heleri, hvitvasking og kreditorunndragelser.

Ved ransaking av advokat AAs kontor tok Økokrim blant annet med seg samtlige av hans klientmapper. Dokumentene ble - i tråd med straffeprosessloven § 205 tredje ledd - forseglet og transportert til Oslo tingrett. Etter at Økokrim og AAs forsvarer hadde sortert ut materiale som ikke var av interesse for etterforskningen, ble det resterende materialet levert tingretten.

Økokrim begjærte opprettholdelse av blant annet de beslagene som vedrørte personer og selskaper som AA var mistenkt for å ha samarbeidet med, hvorav de fleste hadde vært AAs klienter. I hovedsak ble handlingene beskrevet slik at AA hadde bistått sine klienter med diverse pengeoverføringer i Norge og utlandet ved bruk av både privat- og klientkonti.

Tingretten og lagmannsretten opprettholdt - med en del begrensninger - beslagene i forhold til de fleste av de omhandlede klientene og i forhold til AAs personlige dokumenter. AA anket til Høyesterett vedrørende flere av beslagene. Det ble også anket fra en av hans klienter, A, som ikke tidligere hadde opptrådt i saken.

As anke gjaldt beslag i dokumenter vedrørende ham selv og hans selskap H Han anførte som saksbehandlingsfeil at han ikke var tildelt partsrettigheter i beslagssaken. Ankeutvalget kom til at A etter straffeprosessloven § 82 skulle vært ansett som siktet i saken. Det ble vist til at beslag i dokumenter som er omfattet av advokaters taushetsplikt, bare kan tas dersom advokaten og klienten ”er mistenkt for å være medskyldige i det straffbare forhold”, jf. straffeprosessloven § 204 andre ledd. Når den klient som advokaten er mistenkt for å ha samvirket med, var identifisert, måtte klienten etter utvalgets syn få stilling som siktet ved beslaget. Ettersom taushetsplikten tar sikte på å beskytte klienten, måtte beslaget også anses rettet mot denne. A skulle derfor vært gitt partsrettigheter fra beslagstidspunktet. Utvalget fant det åpenbart at As rettigheter ikke var ivaretatt ved at advokat AA hadde opptrådt i saken, da han opptrådte på egne vegne. Retten til kontradiksjon er en grunnleggende rett i sivilisert rettergang, og brudd på denne retten må normalt lede til opphevelse. As anke førte etter dette frem, og både tingrettens og lagmannsrettens kjennelser ble opphevet så langt beslag vedrørende A og hans selskap var opprettholdt.

I tilknytning til de beslagene som vedrørte andre klienter, hadde AA en rekke anførsler. Ankeutvalget slo blant annet fast at den fremgangsmåte som er foreskrevet i straffeprosessloven § 205 tredje ledd, bare får anvendelse når påtalemyndigheten foretar beslag med hjemmel i straffeprosessloven § 204. Spørsmålet om påtalemyndigheten kunne få tilgang til dokumenter som var innhentet på annen måte, måtte i tilfelle bringes inn for retten i etterhånd etter straffeprosessloven § 208. Dette gjaldt blant annet dokumenter innhentet i medhold av hvitvaskingsloven.

Ankeutvalget uttalte videre at det ikke berodde på uriktig lovtolking når lagmannsretten hadde lagt til grunn at pengeoverføringer som var skjedd til eller fra AAs klienter gjennom konti som AA hadde rådighet over, ”i utgangspunktet” falt utenfor det som kan anses som advokatvirksomhet og er omfattet av bevisforbudet i straffeprosessloven § 119. Under henvisning til Rt. 1999 side 911 pekte utvalget på at det bare er ”den egentlige advokatvirksomhet - juridisk bistand og rådgivning” som er omfattet av taushetsplikten. Lagmannsretten hadde korrekt lagt til grunn at det i denne saken måtte foretas en konkret vurdering av det enkelte dokument for å undersøke om det gjaldt advokatvirksomhet.

Les avgjørelsen i sin helhet