Endring av reguleringsplan i Husebyskogen, Oslo

Dommere: Bårdsen, Øie, Gussgard, Skoghøy, Schei

Saken gjaldt gyldigheten av vedtak truffet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om godkjenning av Oslo kommunes vedtak om endring av reguleringsplan for deler av et friområde i Husebyskogen i bydel Vestre Aker i Oslo. Det amerikanske utenriksdepartementet kjøpte den aktuelle tomten i juni 2004 med sikte på lokalisering av ny amerikansk ambassade. Den endrede reguleringsplanen åpner for dette.

Slik saken stod for Høyesterett var spørsmålet om reguleringsplanen var ugyldig fordi det ikke var foretatt konsekvensutredning med tanke på alternativ lokalisering av ambassaden. Det var på det rene at slik konsekvensutredning skulle ha vært foretatt. Spørsmålet var hvilken virkning denne saksbehandlingsfeilen skulle få.

Høyesterett var ikke enig med de ankende parter i at det ved unnlatt konsekvensutredning gjelder en alminnelig presumsjon for innvirkning, jf. forvaltningsloven § 41. Også i disse tilfellene må man gå konkret til verks, og knytte undersøkelsen til de enkelt påberopte avvik fra den saksbehandling som skulle ha vært fulgt dersom det var gjennomført konsekvensutredning.

Høyesterett la til grunn at det hører under planmyndighetenes skjønn å avgjøre om – og i hvilken utstrekning – tiltakshaver skal pålegges å utrede alternative tomter. Domstolsprøvingen vil være begrenset til å vurdere hvilken utredning som – holdt opp mot de interesser som tilsiktes ivaretatt gjennom reglene om konsekvensutredning – måtte til for å tilfredsstille kravene til forsvarlig utredning og behandling.

Høyesterett fremhevet at det i denne konkrete saken ikke ville ha vært forsvarlig å beslutte omregulering uten at man først skaffet et avklart beslutningsgrunnlag med hensyn til om det fantes aktuelle alternativer til tomten på Huseby. Gjennom tidligere undersøkelser fra kommunen selv og andre store eiendomsbesittere, og den kartleggig og evaluering som var gjennomført fra ambassadens side, hadde man imidlertid allerede et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Det kunne da ikke kreves ytterligere undersøkelser. Høyesterett fant også at hensynet til åpenhet og medvirkning, og til at motforestillingene kommer frem i planprosessen, var tilfredstillende ivaretatt selv om man ikke hadde gjennomført noen formell konsekvensutredning.

Anken ble etter dette forkastet.

Det ble ikke tilkjent erstatning for sakskostnader for noen instans. Høyesterett viste særlig til sakens karakter, at det var begått en saksbehandlingsfeil fra kommunens side og at saken reiste enkelte prinsipielle rettslige spørsmål som særlig ankemotpartene hadde interesse i å se løsningen på.

Les avgjørelsen i sin helhet