Gyldighet av vedtak fra Utlendingsnemnda
Høyesteretts dom, 06.11.2009, HR-2009-02074-A, (sak nr. 2008/1979), sivil sak, anke over dom
Staten v/Utlendingsnemnda (advokat gunnar O. Hæreid) mot A, B og C (advokat Knut O. Eldhuset)
Utlendingsloven § 8 annet ledd
Dommere: Flock, Stabel, Sverdrup, Tønder, Gussgard
Saken gjaldt gyldigheten av vedtak fra Utlendingsnemnda hvor nemnda ikke hadde funnet at vilkårene i utlendingsloven § 8 annet ledd for å gi oppholds- og arbeidstillatelse på humanitært grunnlag var oppfylt. Anken gjaldt spørsmålet om vedtaket måtte kjennes ugyldig fordi det innebar en usaklig forskjellsbehandling eller var grovt urimelig.
Søkeren, A, kom til Norge fra X ved årsskiftet 2003/2004 sammen med en datter, født i 1989, og en sønn, født i 1995. Hun søkte om asyl for seg og barna. UDI avslo søknaden i desember 2004, og innvilget heller ikke returvern etter utlendingsloven § 15 første ledd eller opphold på humanitært grunnlag, jf. lovens § 8 annet ledd. UNE fastholdt avslaget i august 2006. Ved nye avgjørelser i juli og i oktober 2007 ble det gitt avslag på begjæringer om omgjøring.
A gikk til søksmål mot staten v/UNE. Både tingretten og lagmannsretten kom til at vedtaket fra august 2006 med etterfølgende avslag på omgjøring var ugyldig for så vidt gjaldt søknaden om opphold på humanitært grunnlag.
Staten ble frifunnet ved Høyesteretts enstemmige dom. Under henvisning til dommene i Rt. 2008 side 681 og Rt. 2009 side 851 uttalte Høyesterett at domstolene bare kan prøve forvaltningens avgjørelser etter utlendingsloven § 8 annet ledd etter de alminnelige regler om domstolskontroll med forvaltningens frie skjønn.
As anførsel om at hun hadde vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling førte ikke frem. Til støtte for sin anførsel om grov urimelighet, påberopte A seg blant annet de særdeles vanskelige forhold som hun og barna ville komme til å leve under i X. Hennes ektefelle som fortsatt bodde der, hadde mishandlet dem ved vold og trusler, og hadde dessuten tvunget A til prostitusjon for å skaffe midler til sitt narkotikamisbruk. Hun anførte også at sønnen med ADHD-diagnose ikke ville få den behandling og oppfølgning i X som han hadde behov for. Høyesterett bemerket at man var på god avstand fra den type avgjørelser som kunne tenkes å falle inn under unntaksregelen om grov urimelighet.
A påberopte seg barnekonvensjonen artikkel 3. Høyesterett bemerket under henvisning til Høyesteretts dom av 9. oktober 2009 (HR-2009-01932-A) at man kunne prøve forvaltningens generelle forståelse av begrepet ”barnets beste”, og videre at hensynet var forsvarlig vurdert og avveid mot eventuelle motstående hensyn. Høyesterett fant at disse hensyn i dette tilfellet var forsvarlig vurdert.