Prøving av gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å nekte arbeidstillatelse

Dommere: Tønder, Gussgard, Bruzelius, Indreberg, Schei

Saken gjaldt prøving av gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om å nekte arbeidstillatelse og nemndas senere beslutning om ikke å omgjøre vedtaket, jf. utlendingsloven § 8 andre ledd, jf. utlendingsforskriften § 37 sjette ledd, jf. § 21 femte ledd.

A er indisk statsborger og kommer fra en landsby i delstaten Punjab. Da hun var tre måneder gammel, flyttet foreldrene fra hverandre, og A vokst opp i huset til sin bestefar sammen med sin mor og søster. Hun har siden ikke hatt kontakt med far. Med økonomisk støtte fra familie i Norge, har hun gjennomført 12 års allmenn skolegang i India.

A kom til Norge som 18 åring for å gå på folkehøyskole. Hun giftet seg året etter med en nordmann og fikk i den anledning innvilget oppholdstillatelse. Denne har senere vært fornyet. Etter at ekteskapet hadde vart i to og et halvt år, ble hun separert. Hun søkte da om arbeidstillatelse på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 8 andre ledd. I søknaden viste hun til utlendingsforskriften § 37 sjette ledd som gir adgang til å innvilge oppholds- eller arbeidstillatelse til separert eller fraskilt kvinne dersom hun som følge av samlivsbrudd vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forhold der. Hun viste til at hun som kasteløs (dalit), skilt kvinne vil få urimelige vanskeligheter på sitt hjemsted, særlig fordi hun giftet seg med en nordmann mot familiens vilje.

Søknaden ble nektet av Utlendingsdirektoratet. Nektelsen ble opprettholdt av Utlendingsnemnda (UNE), som mente A, med sin utdannelse, ville kunne klare å forsørge seg selv. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at UNEs vedtak var ugyldig, da vedtaket bygde på uriktig eller mangelfullt faktisk grunnlag.

Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten og på samme grunnlag. Høyesterett la, på bakgrunn av samstemte sakkyndige vitners forklaringer, til grunn at det generelt er svært vanskelig – om ikke umulig – for skilt kasteløs kvinne uten et familienettverk å skaffe seg arbeid og bolig på egen hånd på landsbygda, i tillegg til at hun som alenekvinne løper en reell risiko for å bli utsatt for fysisk og psykisk vold. Siden A giftet seg mot familiens ønske, sto hun uten et sikkert familienettverk foruten at hun hadde en usikker og prekær boligsituasjon. Hun var dessuten uten nære mannlige slektninger som kunne gi henne beskyttelse. Da det av vedtakene kunne synes som om UNE verken var oppmerksom på hva det innebærer å være fraskilt kasteløs kvinne på landsbygda eller den spesielle situasjonen som A var i, måtte vedtaket oppheves som ugyldig. Avslutningsvis viste Høyesterett til at det her gjaldt et tilfelle i kjernen av utlendingsforskriften § 37 sjette ledd. Holdt opp mot sakens fakta, gjorde dette det svært vanskelig å se at det kunne være forsvarlig og holdbart å nekte A arbeidstillatelse.

Les avgjørelsen i sin helhet