Spørsmål om oppgradering av kraftanlegg i Hattbergsdalen
Høyesteretts dom 19.03.2009, HR-2009-00638-A, (sak nr. 2008/1720), sivil sak, anke over dom
Plan- og bygningsloven § 113 jf. § 23 nr. 1 og forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker § 7
Kvinnherad Energi AS (advokat Bjarte Kristian Døssland) mot staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Erlend Haaskjold)
Dommere: Stang Lund, Endresen, Stabel, Falkanger, Lund
Hattbergsdalen ble i april 2005 fredet som landskapsvernområde. I oktober samme år ga Miljøverndepartementet tillatelse til oppgradering av et mindre kraftanlegg opprinnelig oppført i 1920, og nytt anlegg for vannbehandling i ny kraftstasjon i verneområdet. Samme dag avgjorde Olje- og Energidepartementet at tiltaket ikke medførte slike skader og ulemper at det utløste konsesjonsplikt etter vannressursloven. I november 2006 ga Norges vassdrags- og energidirektorat anleggskonsesjon for bygging og drift etter energiloven.
Fylkesmannen i Hordaland hadde ved flere anledninger underrettet Kvinnherad kommune om at tiltaket var et større bygge- og anleggsarbeid, slik at reguleringsplan måtte utarbeides etter plan- og bygningsloven § 23 nr. 1. Den kommunale byggemyndighet var ikke enig i dette. Da tiltakshaver startet anleggsarbeidene for å oppgradere kraftanlegget, besluttet Fylkesmannen i januar 2007 å stanse arbeidet etter plan- og bygningsloven § 113, jf. § 23 nr. 1.
Tiltakshaver reiste sak mot staten v/Miljøverndepartementet. Tingretten fant at pålegget om stansing er ugyldig, og at staten er ansvarlig for økonomisk tap som tiltakshaver ble påført på grunn av det ugyldige vedtak. Lagmannsretten frifant staten.
Høyesteretts flertall fant at vedtaket om å stanse arbeidene var basert på feil forståelse av plan- og bygningsloven § 113 jf. § 23 nr. 1 når manglende reguleringsplan ble brukt som generell begrunnelse for å stanse ellers lovlig arbeid for derved å håndheve kommunens plikt til å utarbeide reguleringsplan. Forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker § 7 måtte forstås slik at kraftanlegget med tilhørende bygning kunne gjennomføres uten ytterligere tillatelser etter plan- og bygningsloven. Kommunen skal ikke byggesaksbehandle slike tiltak etter plan- og bygningsloven kapittel XVI. En dommer kom til at de faktiske restriksjoner som følger av vernebestemmelsene medførte et meget begrenset handlingsrom for planmyndighetene, slik at tiltaket ikke hadde slikt omfang at kommunen måtte utarbeide reguleringsplan etter § 23 nr. 1. Tingrettens dom ble etter dette enstemmig stadfestet for så vidt angår ugyldighet og erstatning.