Spørsmål om reaktiv artritt etter matforgiftning er yrkesskade
Høyesteretts dom 20.11.2009, HR-2009-02191-A, (sak nr. 2009/880), sivil sak, anke over dom
Folketrygdloven kapittel 13
A (advokat Tore Lerheim) mot Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (Regjeringsadvokaten v/advokat Kaare Andreas Shetelig)
Dommere: Øie, Utgård, Webster, Bårdsen, Tjomsland
Saken gjaldt krav om å få godkjent reaktiv artritt som følge av matforgiftning – pådratt på tjenestereise i utlandet – som yrkesskade eller likestilt yrkessykdom,
jf. folketrygdloven kapittel 13.
A var i desember 2003 på pålagt tjenestereise i Y og Z. Da han 5. desember spiste lunsj på et hotell i Æ, ble han matforgiftet. Kort tid senere fikk han leddsmerter. Leddplagene har vedvart, og A har fått diagnosen reaktiv artritt.
Sykdommen ble meldt som yrkesskade. Trygderetten mente at smitte påført ved matforgiftning ikke kan anses som en arbeidsulykke og dermed ikke kan godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3. Heller ikke § 13-4,
jf. yrkessykdomsforskriften § 1 bokstav H nr. 2 kunne etter Trygderettens syn komme til anvendelse. Det aktuelle alternativet i forskriften – ”ved annen yrkesutøvelse der virksomheten skjer i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare” – måtte etter Trygderettens syn tolkes slik at det bare omfatter arbeid i særskilt smitteutsatte arbeidsmiljøer, og ikke arbeid i geografiske områder med særlig smittefare. As anke til lagmannsretten førte heller ikke frem.
Også Høyesterett fant at folketrygdloven § 13-3 første ledd, jf. andre ledd første punktum om arbeidsulykke ikke kunne komme til anvendelse fordi ulykkesmomentet manglet. Men flertallet kom til at det var grunnlag for å anse påføringen av smitte med den påfølgende reaktive artritt som yrkessykdom likestilt med yrkesskade. Etter flertallets syn var det ikke tilstrekkelig grunnlag for å forstå alternativet ”ved annen yrkesutøvelse der virksomheten skjer i miljøer med særskilt sykdoms- eller smittefare” slik at bare sykdom forårsaket av smitte som naturlig hører til arbeidsplassens smittefare, faller inn under dette alternativet. Et mindretall på to dommere mente derimot at smitte påført i geografiske områder med særlig stor smittefare faller utenfor bestemmelsen. I samsvar med flertallets konklusjon ble Trygderettens kjennelse funnet ugyldig.