Spørsmål om skadelidt kan få dom for underliggende krav ved prøving av vedtak

Dommere: Falkanger, Endresen, Stang Lund, Skoghøy, Schei

Saken gjaldt spørsmål om en skadelidt kunne få dom for det underliggende kravet ved prøving av vedtak av Erstatningsnemnda for voldsofre – såkalt realitetsdom.

A var på grunnlag av grov vold fra sin tidligere samboer tilkjent menerstatning og erstatning for lidt tap av Erstatningsnemnda. Derimot tilkjente nemnda ikke erstatning for lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv, da det ikke ble funnet godtgjort årsakssammenheng mellom voldshandlingen og As inntektssituasjon.

A brakte saken inn for tingretten med prinsipal påstand om at Erstatningsnemnda skulle dømmes til å betale henne en spesifisert erstatning, subsidiært at nemndas vedtak skulle kjennes ugyldig. Under saksforberedelsen avviste tingretten den prinsipale påstanden, og anken ble forkastet av lagmannsretten. Høyesterett – som behandlet saken i avdeling – forkastet anken over lagmannsrettens kjennelse.

Høyesterett uttalte at kjennelsen i Rt. 2001 side 995 ga uttrykk for gjeldende rett. Denne avgjørelsen – som legges til grunn i forarbeidene til ny tvistelov – slår fast at domstolene uten lovhjemmel bare i særlige tilfeller kan avsi dom for realiteten der forvaltningsvedtak står til prøving, selv om vedtaket er lovbundet.

A anførte at det må avsies realitetsdom i alle saker hvor vedtak av Erstatningsnemnda er brakt inn for domstolene. Høyesterett ga uttrykk for at dom for realiteten først og fremst bare kunne komme på tale etter en konkret vurdering av enkeltsaker, og at det bør tilligge lovgiver å beslutte generelle avvik fra den etablerte arbeidsfordeling mellom domstoler og forvaltning.

Under henvisning til Rt. 2001 side 995 ble det antatt at en ren gyldighetskontroll ikke medførte problemer i forhold til tidskravet i EMK artikkel 6 nr. 1.

Les avgjørelsen i sin helhet