Spørsmål om en kommune har begått feil ved tildeling av avtalehjemmel

Dommere: Sverdrup, Coward, Tønder, Bårdsen, Gussgard

Saken gjaldt spørsmålet om en kommune hadde begått feil ved tildeling av avtalehjemmel etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2 om driftstilskudd til fysioterapeut, og om kommunen som følge av dette var erstatningsansvarlig.

X kommune utlyste i mars 2004 en nyopprettet avtalehjemmel for fysioterapeut knyttet til det private instituttet F Fysioterapi. Arbeidsdoppgavene var i hovedsak rettet mot voksne pasienter med behov for generell fysioterapi. I følge kommunehelsetjenesteloven § 4-2 første ledd tildeles hjemmelen til den som er ”faglig best skikket”.

F Fysioterapi innkalte fem av søkerne til intervju og innstilte B til driftshjemmelen. Kommunen fulgte innstillingen. B var en av seks medeiere i F Fysioterapi, hvorav de fem øvrige utgjorde innstillingsorganet. En av søkerne, A ble ikke innkalt til intervju og heller ikke innstilt. A påklaget vedtaket og viste blant annet til at han hadde høyere utdannelse med mastergrad i manuellterapi og lang arbeidserfaring. Han fikk ikke medhold av kommunens klagenemnd.

Både tingretten og lagmannsretten kom til at det var begått saksbehandlingsfeil. Tingretten tilkjente 250 00 kroner i erstatning for tapt driftstilskudd. Lagmannsretten kom til at det ikke forelå klar sannsynlighetsovervekt for at han hadde fått stillingen dersom feil ikke var begått.

Høyesteretts flertall – fire dommere – tilkjente A 250 000 kroner i erstatning. Flertallet fant at det var begått saksbehandlingsfeil, blant annet var saken ikke godt nok utredet, og medlemmene av innstillingsorganet var inhabile til å foreberede saken. Flertallet kom til at det normalt kreves en rimelig grad av sannsynlighetsovervekt for at den som søker erstatning ville fått driftshjemmelen dersom feilene ikke var begått. Når det gjaldt kravene til bevis, måtte det vises til konkrete forhold som ga en klar indikasjon på at søkeren ville fått driftshjemmelen, hvis saken var blitt riktig behandlet. Flertallet fant at disse vilkårene var oppfylt. Vurdert ut fra utdannelse og arbeidserfaring pekte A seg klart ut som den faglig best skikkede. Tvilen som knyttet seg til As interesse for å arbeide med den pasientgruppen hvor kommunen trengte hjelp, måtte i første rekke gå ut over kommunen, som skulle ha innkalt ham til intervju og brakt forholdet på det rene.

Dommer Coward kom til at A ikke hadde krav på erstatning. Hans søknad var i liten grad rettet mot utlysningen, og dette burde i større grad gå ut over ham selv. Kommunens avgjørelse om ikke å tildele hjemmelen til A, fremsto ikke som uforsvarlig. Et krav om relativt sikre holdepunkter for at en riktig saksbehandling ville ha ført til at A fikk driftstilskuddet, var heller ikke oppfylt.

Les avgjørelsen i sin helhet