Spørsmål om oppreisning for varetektsfengsling
Høyesteretts dom, 06.10.2009, HR-2009-01907-A, (sak nr. 2009/307), sivil sak, anke over dom
Staten v/Justis- og politidepartementet (advokat Anne Hesjedal Sending) mot A (advokat Steinar Wiik Sørvik)
Dommere: Tønder, Webster, Bårdsen, Stabel, Gussgard
Saken gjaldt spørsmål om oppreisning for varetektsfengsling der siktede senere ble frifunnet, skulle falle bort eller settes ned, blant annet fordi han nektet å forklare seg for politiet, jf. straffeprosessloven § 447, jf. § 446 første ledd bokstav a.
A ble pågrepet idet han kom ut av en leilighet der det ble funnet ca. 6,6 kg amfetamin. Han ble siktet etter straffeloven § 162 første og tredje ledd, jf. femte ledd. Han benyttet sin rett til ikke å forklare seg for politiet og i forbindelse med fengslingsmøter for tingretten. Han ble frifunnet både i tingretten og i lagmannsretten. Motivet for ikke å forklare seg var i første rekke frykt for å bringe onkelen inn i saken som mistenkt. Dette kunne også bringe hans far inn i saken.
Han fikk avslag på søknad om oppreisning for uberettiget strafforfølgning med den begrunnelse at han uten rimelig grunn hadde nektet å forklare seg. Tingretten tilkjente ham 112 100 kroner, som er full oppreisning etter de ordinære standardsatser. Heller ikke lagmannsretten kom til at oppreisningen skulle falle bort eller reduseres som følge av forklaringsnektingen. Derimot reduserte lagmannsretten oppreisningsbeløpet til 84 000 kroner, blant annet med den begrunnelse at A ved å oppsøke leiligheten hadde gitt foranledning til etterforskningen, og dessuten ved å godta fengsling og senere ved ikke å påkjære fengslingsforlengelsene hadde latt være etter evne å begrense skaden av forfølgningen, jf. straffeprosessloven § 446 første ledd bokstav b og c. Siden store deler av varetektsfengslingen var gjennomført i isolasjon, ble det gitt et tillegg i oppreisningen på 17 000 kroner.
Også Høyesterett kom til at A hadde rimelig grunn til ikke å forklare seg for politiet og i fengslingsmøtene, slik at oppreisningen ikke skulle reduseres av denne grunn. I motsetning til lagmannsretten kom Høyesterett til at det heller ikke forelå andre grunner for reduksjon av beløpet. Han var dessuten berettiget et påslag som følge av isolasjonen, noe partene var enige om.