Spørsmål om straffelovens bestemmelser om ran rammer ran av narkotika
Høyesteretts dom 01.12.2009, HR-2009-02260-A, (sak nr. 2009/1223), straffesak, anke over dom
Straffeloven § 268 andre og tredje ledd, jf. § 267 første og tredje ledd
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Runar Torgersen)
Dommere: Skoghøy, Endresen, Sverdrup, Webster, Gussgard
Anken gjaldt domfellelse for medvirkning til overtredelse av straffeloven § 268 andre og tredje ledd, jf. § 267 første og tredje ledd – grovt ran med betydelig skadefølge. Ransobjektet var 200 gram hasj. Spørsmålet for Høyesterett var om straffelovens bestemmelser om ran rammer ran av narkotika.
A hadde sammen med B ut på ettermiddagen 1. januar 2008 tatt kontakt med C og bedt ham skaffe til veie 200 gram hasj. Det ble avtalt at det skulle betales ca. kr 22 000 for stoffet, og at det skulle overleveres i X i Y samme kveld. B og As plan var at de ikke skulle betale for stoffet, men at B skulle dra til det avtalte overleveringssted og få stoffet utlevert ved å true med en pumpehagle, som var fremskaffet tidligere samme dag. B gjennomførte planen. I forbindelse med utleveringen av hasjen ble C skutt i høyre albueregion og i høyre del av brystveggen med betydelige skader til følge.
I lagmannsretten ble A dømt til fengsel i to år for blant medvirkning til dette ranet. Anken til Høyesterett gjaldt lovanvendelsen. Domfelte gjorde gjeldende at hasj ikke har noen legal verdi, og at formuesverdien av stoffet derfor ikke kan være strafferettslig beskyttet. Høyesterett forkastet enstemmig anken.
Høyesterett fremholdt at selv om et formuesgode er illegalt, er det ikke eierløst. Det ble i den forbindelse blant annet vist til en kjennelse av 20. september 2005 av Bundesgerichtshof. Riktignok blir egenmektig tilegnelse av narkotika vanligvis bare straffet etter straffeloven § 162, og ikke også som tyveri. Når det ikke er vanlig å ta ut tiltale for egenmektig tilegnelse av narkotika som tyveri, er det imidlertid ikke fordi forholdet ikke rammes av tyveribestemmelsen, men fordi domfellelse for tyveri ikke vil få noe praktisk utslag ved straffutmålingen, da den egenmektige tilegnelse bare krenker illegale interesser. For ran stiller dette seg annerledes. Ransbestemmelsen beskytter ikke bare eiendomsrett og besittelse, men også offeret mot å bli utsatt for integritetskrenkelser. Selv om formuesgodet er illegalt, vil det derfor ha praktisk betydning også å domfelle for ran.