Straffutmåling - spørsmål om det skal anvendes samfunnsstraff i stedet for fengsel
Høyesteretts dom 06.03.2009, HR-2009-00554-A, (sak nr. 2008/1898), straffesak, anke over dom
Straffeloven § 162 andre, jf. første ledd og straffeloven § 28a
A (advokat Gunnar K. Hagen) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. førstestatsadvokat Ole Bredrup Sæverud)
Dommere: Skoghøy, Øie, Bårdsen, Indreberg, Gussgard
Saken gjaldt straffutmåling for blant annet to grove narkotikaforbrytelser, jf. straffeloven § 162 andre, jf. første ledd. Spørsmålet var om det skulle anvendes samfunnsstraff i stedet for fengsel, jf. straffeloven § 28a.
A, som er født i 1974, hadde ved to anledninger i august–september 2006 kjøpt til sammen noe over 60 gram heroin i X og transportert stoffet til Y. Stoffet var kjøpt dels til eget bruk og dels for å kunne selges til finansiering av eget forbruk. Ved pågripelsen ble det også funnet vel 6 gram hasjisj og til sammen 156 narkotiske tabletter hos henne. Noe av den heroin hun hadde kjøpt i X, var solgt.
A avgav tidlig under etterforskningen uforbeholden tilståelse, og på grunnlag av denne ble skyldspørsmålet avgjort ved tilståelsesdom. Tingretten dømte A til fengsel i to år, hvorav ti måneder ble gjort betinget. Under dissens satte lagmannsretten straffen til fengsel i ett år og ti måneder, hvorav ti måneder ble gjort betinget. Mindretallet – tre meddommere – gikk inn for samfunnsstraff.
Høyesterett kom under noen tvil til at det forelå tilstrekkelig klare og sterke rehabiliteringshensyn til at det kunne idømmes samfunnsstraff i stedet for fengsel, og fastsatte straffen til 420 timer samfunnsstraff med en gjennomføringstid på ett år og seks måneder. Domfelte hadde fra høsten 2003 til januar 2007 hatt behandlingsopphold ved flere institusjoner innenfor rusmiddelomsorgen, og hadde ikke brukt narkotika siden august–september 2006. I tillegg til å motta behandling hadde hun påbegynt yrkesrettet attføring, som hadde startet høsten 2005 og forventes fullført i oktober 2009. Hun tar sikte på å utdanne seg til helsefagarbeider og følger et opplegg med 50 % skolegang og 50 % arbeid. Høyesterett pekte også på at saksbehandlingstiden – særlig tatt i betraktning av at det forelå uforbeholden tilståelse – hadde vært for lang. Det hadde nå gått to og et halvt år siden de straffbare handlingene hadde funnet sted, og særlig kombinasjonen av rehabilitering og lang saksbehandlingstid medførte at det ville være uheldig for domfeltes videre rehabilitering om hun nå skulle være nødt til å sone en fengselsstraff.