Straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse og spørsmål om samfunnsstraff

Dommere: Indreberg, Bårdsen, Skoghøy, Øie, Gussgard

A hadde på forespørsel fra en kamerat fått et heroinparti brakt fra X til Y. Der hentet han og kameraten partiet og gravde det ned i skogen. Samme dag ble A pågrepet. Partiet viste seg på være på 90,83 gram. Det skulle betales med 40 000 kroner og var ment for videresalg. A, som selv misbrukte heroin, skulle få 10 gram for å ha skaffet stoffet.

A, som er 44 år, hadde misbrukt narkotika fra han var 13 år, herunder heroin fra han var 30. Etter at han ble pågrepet for vel to år siden, hadde han holdt seg borte fra stoff, noe som var dokumentert ved urinprøver på stikkprøvebasis. Han hadde begynt å arbeide i regi av NAV, og etter hvert fått fast stilling og meget gode skussmål fra arbeidsgiver. Også på andre måter hadde han grepet fatt i livet sitt. Høyesterett fant at det forelå en reell og lovende rehabiliteringssituasjon som sterkt og klart tilsa at fengselsstraff ikke burde brukes. Under tvil – på grunn av stoffets art og mengde – fant Høyesteretts flertall at hensynet til straffens formål ikke var til hinder for at det i dette tilfellet ble anvendt samfunnsstraff. Som lagmannsretten fant flertallet at samfunnsstraffen burde settes til 420 timer, og at det i tillegg burde idømmes 30 dagers fengsel, som ble ansett sonet ved utholdt varetekt. Gjennomføringstiden og den subsidiære fengselsstraff ble imidlertid økt fra 1 år 6 måneder til 1 år 10 måneder.

Én dommer – dommer Bårdsen – stemte for at straffen skulle fastsettes til fengsel i to år og seks måneder, hvorav ni måneder burde gjøres betinget på vanlige vilkår. Mindretallet viste til at Høyesteretts dom i sak nr. 2008/1898 innebar en velgrunnet utvidelse av området for samfunnsstraff ved grove narkotikaforbrytelser i rehabiliteringstilfellene, men at foreliggende sak likevel var for alvorlig til at samfunnstraff burde idømmes. Det var tale om 50 % mer heroin, og i motsetning til i 2008/1898 forelå det ikke en formildende kombinasjon av tidlig tilståelse og lang saksbehandlingstid. Hensynet til domfeltes rehabilitering burde etter mindretallets syn ivaretas ved en deldom, med utgangspunkt i det mindretallet mente ville ha vært riktig som subsidiær fengselsstraff ved en eventuell dom på samfunnsstraff – to år og seks måneder. Mindretallet trakk inn forholdet til prøveordningen om betinget dom på vilkår om deltakelse i narkotikaprogram med domstolskontroll, jf. straffeloven § 53 nr. 6.

Les avgjørelsen i sin helhet