Straffutmåling ved fartsoverskridelse
Høyesteretts dom, 39.06.2009, HR-2009-01355-A, (sak nr. 2009/728), straffesak, anke over dom
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Thorbjørn Klundseter)
Dommere: Endresen, Øie, Tjomsland, Bruzelius, Schei
Saken gjaldt straffutmåling ved fartsoverskridelse. Spørsmålet i saken er om den målte gjennomsnittshastighet kan legges til grunn for straffutmålingen, selv om målingen ble gjennomført på en annen måte enn ved den ordinære prosedyre.
A kjørte i stor fart forbi en sivil politibil med utstyr for gjennomsnittsmåling. Idet A passerte politibilen, startet polititjenestemannen måling av hastigheten. Det er i instruksen beskrevet også hvordan målingen skal avsluttes. Denne prosedyre kunne ikke følges da A holdt en så høy hastighet, trafikkforholdene tatt i betraktning, at polititjenstemannen ikke anså det forsvarlig å ta ham igjen. Ved et tilfelle kunne målingen avsluttes ved at den forfulgte bilen kunne stanses av en annen patrulje mer enn tre mil fra der fartsmålingen startet. Målingen viste at A over en meget lang strekning hadde holdt en gjennomsnittshastighet på 163,47 km/t.
Høyesterett fant at målingen ikke kunne sies å være i strid med instruksen. Den oppståtte situasjonen var meget spesiell, og instruksen kunne ikke med rimelighet forstås slik at den tok sikte også på slike tilfeller. Det avgjørende for om fartsmålingen kunne legges til grunn, var da om de rettssikkerhetsgarantier som instruksen etablerte, var tilbørlig ivaretatt ved den konkrete målingen. Høyesterett fant at det ikke var noen reell mulighet for feil ved målingen, og den målte hastighet ble lagt til grunn for straffutmålingen. Høyesterett fant at den fastsatte straff på fengsel i 40 dager, ikke var for streng.