Lagmannsrettens redegjørelse for bevisvurderingen
Høyesteretts dom 13.11.2009, HR-2009-02153-A, (sak nr. 2009/841), straffesak, anke over dom
A (advokat Kjetil Krokeide) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kristian Jarland)
Dommere: Sverdrup, Endresen, Bårdsen, Tønder, Schei
Saken gjaldt spørsmålet om hensynet til at domfelte og allmennheten skal kunne etterprøve de vurderinger som ligger til grunn for domfellelsen, er ivaretatt, og hvilke virkninger det skal ha om det er vesentlige mangler ved etterprøvbarheten.
A ble i tingretten frifunnet for overtredelse av straffeloven § 195 første og annet ledd, der tiltalebeslutningen gjaldt utuktig/seksuell omgang med en jente fra hun var ca 5-6 år til hun var rundt 11 år. Tingrettens flertall begrunnet frifinnelsen med at retten fant det ”svært lite sannsynlig” at den faktumbeskrivelse som fornærmedes anmeldelse baserte seg på, kunne være riktig, da det ikke kunne ha vært mulig å foreta de av de påståtte handlingene som skulle ha skjedd mens familiemedlemmer var til stede i stuen, uten at noen reagerte.
I lagmannsretten ble A dømt for disse forholdene. Lagretten svarte ja på spørsmålet om overgrepene hadde skjedd flere ganger, hvorav en gang før hun var fylt 10 år, mens det ble svart nei på spørsmålet om den utuktige/seksuelle omgangen hadde bestått i samleie. Lagmannsretten fant at overgrep også hadde funnet sted under familiesammenkomster. Retten kom til at det med sikkerhet hadde skjedd minst ti overgrep. Bevisbedømmelsen bygget ”i hovedsak på fornærmedes forklaring om overgrepene, med hensyn til tid og sted og art og omfang”.
Høyesteretts flertall – fire dommere – fant at lagmannsrettens redegjørelse for bevisvurderingen under straffespørsmålet var mangelfull. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 40 femte ledd, hvor det heter at domsgrunnene skal ”angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering”, måtte anvendes analogisk i saker med lagrette, jf. plenumsdommen, Rt. 2009 side 750, avsnitt 75 og 76. En begrunnelse for skyldvurderingen må gis i de tilfellene hvor dette er nødvendig for å gi domfelte og allmennheten et tilstrekkelig grunnlag for å etterprøve hvorfor han er kjent skyldig. Dette kravet var ikke oppfylt i denne saken. Lagmannsretten hadde under straffespørsmålet ikke redegjort for et forhold som i tingrettens dom ble fremhevet som helt sentralt i skyldvurderingen, nemlig hvordan det var mulig at tiltalte utførte overgrepene mens familiemedlemmer var tilstede uten at noen reagerte. Flertallet fant at den rettssikkerhetsgarantien som lå i at grunnlaget for domfellelsen er etterprøvbart, talte for opphevelse av dommen, når det var vesentlige mangler ved etterprøvbarheten. Da den manglende redegjørelsen også skapte tvil om det grunnleggende prinsipp om at rimelig tvil skulle komme tiltalte til gode, var riktig anvendt, ble resultatet at dommen med ankeforhandling måtte oppheves.
Dommer Endresen kom til at anken måtte forkastes idet det følger av straffeprosessloven § 40 første ledd at lagmannsretten ikke skal begrunne lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Han fant at plenumsdommen ikke går lenger enn å forutsette at § 40 femte ledd må gis analogisk anvendelse for så vidt angår bevisvurderingen under straffespørsmålet, og at et ytterligere begrunnelseskrav heller ikke følger av EMK artikkel 6 nr. 1.