Straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse

Dommere: Skoghøy, Øie, Webster, Bårdsen, Coward

Saken gjaldt straffutmåling for grov narkotikaforbrytelse, jf. straffeloven § 162 første og andre ledd. Hovedspørsmålet var om det var grunnlag for å anvende samfunnsstraff i stedet for fengsel.

A var dømt for i mars 2007 å ha oppbevart minst 100 gram amfetamin for en person som ble dømt i samme sakskompleks. Han var ikke selv narkotikamisbruker, men hadde hatt en ren oppbevarerrolle. Under henvisning til domfeltes familiesituasjon hadde lagmannsretten gitt 240 timer samfunnsstraff, men denne ble av Høyesterett omgjort til fengselsstraff.

Domfelte hadde ved en ulykke i 2004 mistet sin samboer, og etter dette hadde han hatt ansvaret for deres to felles barn, født i henholdsvis 1991 og 1996. Senere hadde han fått ny samboer, som hadde en sønn som var åtte år. Etter ulykken i 2004 brøt familieøkonomien sammen, men etter hvert hadde han fått orden på denne. Det sentrale for lagmannsretten hadde vært at barna og domfeltes nye samboer og hennes åtte år gamle sønn ”fortsatt [er] svært avhengige av ham”, men at det nå ”samlet går … langt bedre for familien”. Høyesterett fant at disse forholdene måtte tillegges vekt i formildende retning, men at de ikke var tilstrekkelig spesielle og tungtveiende til at det kunne gis samfunnsstraff i stedet for fengsel. Ved domfellelse for grov narkotikaforbrytelse har det i rettspraksis vært oppstilt som vilkår for å anvende samfunnsstraff at det foreligger ”klare og sterke rehabiliteringshensyn eller andre spesielle og tungtveiende grunner”.

Høyesterett fastsatte straffen til fengsel i åtte måneder, hvorav fire ble gjort betinget. Når straffeloven § 25 bestemmer at frihetsstraff på inntil fire måneder skal fastsettes i dager, går dette på den totale fengselsstraff. Når det utmåles en fengselsstraff som er lengre enn fire måneder, og en del gjøres betinget, skal den betingede del fastsettes i måneder selv om denne ikke overstiger fire måneder.

Les avgjørelsen i sin helhet