Straffutmåling for seksualforbrytelse

Dommere: Bårdsen, Indreberg, Flock, Øie, Coward

Saken gjelder straffutmåling ved seksualforbrytelser begått av en mann i 30-årene.

De alvorligste enkeltstående forholdene var to overtredelser av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ, i form av flere samleier med to piker – én like under 12 år og én på 13 år. Fellelsen gjaldt videre et stort antall overtredelser av straffeloven § 200 annet ledd annet punktum, jf. også tredje ledd: Over en treårsperiode fra 2004 kom domfelte i kontakt med 46 piker mellom 9 og 16 år via Internett og ved bruk av mobiltelefon. Han forledet dem til å vise seg avkledd for ham ved hjelp av web-kamera og programmet MSN. Domfelte fikk også en del av pikene til å utføre seksuelle handlinger med seg selv mens han så på via MSN, og til å sende ham seksuelt betonte bilder av seg selv. Endelig omfattet saken overtredelser av straffeloven § 204 a første ledd bokstav a i form av produksjon, besittelse og formidling av barnepornografisk materiale og materiale som seksualiserer barn.

Ved straffutmålingen hadde overtredelsene av straffeloven § 195 første ledd annet straffalternativ størst vekt. Men også de øvrige lovbruddene sto sentralt. Høyesterett understreket at voksnes utnyttelse av barn og unge via Internett representerer en alvorlig trussel for mindreårige, og at det er grunn til å markere alvoret og behovet for rettsbeskyttelse gjennom straffenivået. Overtredelsene strakk seg i dette tilfellet over lang tid, gjaldt mange og særlig sårbare piker, og var planmessig og viljefast gjennomført.

Forsvarer hadde gjort gjeldende at det ved straffutmålingen måtte tas hensyn til at domfelte også var ilagt et betydelig oppreisningsansvar overfor de fornærmede. Slik samordning var det etter Høyesteretts syn normalt ikke rom for.

Etter at det var gitt fradrag for domfeltes tilståelse, ble straffen satt til fengsel i fem år og seks måneder. Høyesterett lot prinsippet i straffeloven § 62 få noe mindre gjennomslag enn det som gjerne er utgangspunktet, ut fra at omfanget og helheten i de straffbare handlinger representerte et selvstendig straffskjerpende forhold.

Les avgjørelsen i sin helhet