Spørsmål om forskrift om stønad til motorkjøretøy (bilforskriften) av 7. mars 2003 nr. 290 § 2 fjerde ledd kan tolkes utvidende
Høyesteretts dom, 15.09.2010, HR-2010-01533-A, (sak nr. 2010/486), sivil sak, anke over dom
Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (advokat Atle J. Skaldebø-Rød) mot A (advokat Anne-Marie Berg)
Dommere: Normann, Matheson, Øie, Endresen, Bruzelius
Saken gjaldt spørsmålet om forskrift om stønad til motorkjøretøy (bilforskriften) av 7. mars 2003 nr. 290 § 2 fjerde ledd kan tolkes utvidende slik at det foreligger rett til stønad til innkjøp av såkalt gruppe 2 bil, også når den trygdede kan komme seg inn og ut av bil ved egen hjelp. Saken reiste videre spørsmål om forskriftsbestemmelsen innskrenker medlemmets rettigheter på en måte som er i strid med folketrygdloven § 10-6 annet ledd, jf. § 10-7 første ledd.
A var innvilget støtte til trygdebil i 1995 etter daværende regelverk. Bilen tilsvarer bil i gruppe 2 etter de regler som gjelder i dag. Hun fremsatte krav om gjenanskaffelse av trygdebil, og fikk innvilget fullt tilskudd til gruppe 1 bil, men fikk avslag på søknad om gruppe 2 bil.
Lagmannsretten kom etter en samlet vurdering til at det i As tilfelle forelå tungtveiende grunner som talte for å fravike ordlyden i bilforskriften § 2 fjerde ledd, og opphevet Trygderettens kjennelse. Staten anket lagmannsrettens dom til Høyesterett og fikk medhold.
Høyesterett la til grunn en objektiv fortolkning av bilforskriften § 2 fjerde ledd og fant det ikke tvilsomt at A ikke oppfylte vilkårene for stønad til gruppe 2 bil. Endringen av regelverket i 2003 innebar en bevisst overføring av ressurser fra gruppe 1 til gruppe 2 brukere. Det foreligger ikke entydig trygderettspraksis som gir støtte for å fravike forskriftsbestemmelsens ordlyd, og uttalelser i enkelte avgjørelser kan ikke tillegges selvstendig betydning, jf. Rt. 2005 side 1757 (Skyggekjennelsen).
Høyesterett kunne heller ikke se at forskriftsbestemmelsen innskrenket medlemmets rettigheter etter folketrygdloven § 10-6 annet ledd, jf. § 10-7 første ledd på en slik måte at loven ga A rettigheter utover det som følger av forskriften. Det dreier seg om tildeling av et knapphetsgode hvor den nærmere prioritering av ulike grupper er et politisk valg som best kan gjøres gjennom utformingen av klare regler.