Anke over dom der lagmannsretten ikke tok til følge begjæring om prøveløslatelse fra forvaring

Dommere: Tønder, Webster, Bårdsen, Stabel, Tjomsland

Saken gjaldt anke over dom der lagmannsretten ikke tok til følge begjæring om prøveløslatelse fra forvaring – spørsmål om en av lagdommerne var inhabil. Det var videre spørsmål om behandlingstiden var i strid med EMK artikkel 5 nr. 4 om rask avgjørelse.

Inhabilitetsspørsmålet var foranlediget av at en av dommerne i lagmannsretten vel to år tidligere hadde deltatt i lagmannsrettens beslutning om ikke å fremme domfeltes anke over tingrettens forvaringsdom, jf. straffeprosessloven § 321 andre ledd første punktum om siling av anker til lagmannsretten.

Høyesterett kom til at det ikke forelå inhabilitet. Vurderingstemaet i prøveløslatelsessaken var det samme som det lagmannsretten hadde tatt stilling til i silingssaken, nemlig om det forelå en særlig nærliggende fare for tilbakefall til en forbrytelse som nevnt i straffeprosessloven § 39 c nr. 1. Den aktuelle forbrytelsen var ildspåsettelse, som vedkommende var dømt for fire ganger. Høyesterett bemerket imidlertid at selv om de gamle forholdene naturlig danner bakteppet for den vurderingen av gjentakelsesfaren som skal foretas, vil det i slike tilfelle være det nye bevismaterialet – den utvikling som eventuelt måtte ha skjedd i mellomtiden – som vil stå som det mest sentrale, og som blir avgjørende for om utfallet av vurderingen blir en annen enn da forvaringsdommen ble avsagt. Utgangspunktet vil derfor være at det ikke foreligger inhabilitet. Dette var også situasjonen i saken.

Behandlingen i rettsapparatet – fra domfelte tidligst kunne løslates til Høyesteretts dom – tok ett år. En vesentlig grunn til tidsbruken var at tingrettens opprinnelige dom etter anke fra domfelte ble opphevet av lagmannsretten. Høyesterett fant at dette tilsa et skjerpet krav til påskyndelse av den videre saksbehandling. Det tok omkring tre måneder fra anke over tingrettens andre dom kom inn til  lagmannsretten og til dom forelå. Høyesterett fant under tvil at saksbehandlingen ikke var tilstrekkelig påskyndet, siden det ikke forelå holdepunkter i sakens opplysning som kunne forklare tidsforløpet. Kravet til rask avgjørelse i EMK artikkel 5 nr. 4 var derfor ikke oppfylt. Krav om oppreisning ble ikke tatt til følge.

Les avgjørelsen i sin helhet