Forståelsen av artikkel 1 C (5) i flyktningekonvensjonen av 28. juli 1951
Høyesteretts dom, 29.06.2010, HR-2010-01130-A, (sak nr. 2010/259), sivil sak, anke over dom
Staten v/Utlendingsnemnda (Regjeringsadvokaten v/advokat Ingrid Skog Hauge) mot A (advokat Kjersti Cecilie Jensen)
Dommere: Falkanger, Endresen, Matningsdal, Øie, Tjomsland
Saken gjelder forståelsen av artikkel 1 C (5) i flyktningekonvensjonen av 28. juli 1951, som regulerer hva som skal til for at status som flyktning skal opphøre. Det sentrale spørsmålet var om bestemmelsen åpner for at endringer av flyktningens personlige forhold i seg selv kan medføre slikt opphør, eller om det må ha skjedd endringer i vedkommendes hjemland.
Forholdet i saken var at en ------ kvinne hadde fått asyl på grunn av de problemer hennes lesbiske legning ville kunne medføre dersom hun måtte returnere til X. Etter en tid inngikk hun ekteskap med en ------ mann her i landet, og vedtaket om asyl ble da kalt tilbake etter artikkel 1 C (5). Tilbakekallingsvedtaket ble brakt inn til prøving for domstolene.
Lagmannsretten fant at artikkel 1 C (5) bare omfatter endringer i vedkommendes hjemland, og ikke slike personlige forhold som det her var tale om. Vedtaket om tilbakekall av asyl var derfor ugyldig. Statens anke til Høyesterett rettet seg mot denne tolkningen. Det ble hevdet at også endringer i personlige forhold er omfattet av artikkelen. Etter statens syn måtte Høyesterett – dersom det var tvil om hvilken tolkning som var riktig – falle ned på det alternativ som forvaltningen hadde valgt i saken. Anken ble tillatt fremmet for så vidt gjaldt disse rettsspørsmål.
Høyesterett ga uttrykk for at tolkningen av artikkel 1 C (5) måtte avgjøres på selvstendig og uavhengig grunnlag, basert på gjeldende prinsipper for tolkning av traktater. Det kunne ikke legges vekt på hva forvaltningen hadde kommet til i saken.
Høyesterett fant at både ordlyden og formålsbetraktninger tilsa at artikkel 1 C (5) ikke bare omfatter endringer i hjemlandet, men også endringer av personlige forhold. Ved tolkning av traktater vil andre rettskilder bare unntaksvis kunne ha gjennomslagskraft i forhold til det som følger av ordlyd og formålsbetraktninger. I denne saken ga de øvrige rettskilder ikke noe entydig holdepunkt for en annen tolkning. Lagmannsrettens tolkning var derved uriktig, og dommen ble opphevet.