Forståelsen av Grunnloven § 106

Dommere: Støle, Øie, Endresen, Tjomsland, Matningsdal, Skoghøy, Utgård, Stabel, Tønder, Indreberg, Møse, Bårdsen, Schei

Saken gjaldt forståelsen av Grunnloven § 106.

Ved kongelig resolusjon 14. september 2007 ble det fastsatt ”Instruks om innløsning og regulering av festeavgift i festeforhold der staten eller statleg styrde verksemder eig tomta”. Instruksen, som også er gitt anvendelse for festetomter som eies av Opplysningsvesenets fond, har bestemmelser om innløsning og regulering av festeavgift som til gunst for fester fraviker det som følger av tomtefesteloven.

Saken reiste spørsmål om denne instruksen for fondets eiendommer gir resultater som er i strid med Grunnloven § 106 om ”det Geistligheden beneficerede Gods”.

Tingretten kom til at instruksen var i strid med Grunnloven § 106, og ga dom for at forskriften var ugyldig for så vidt den pålegger fondet å regulere festeavgifter og innløse festetomter på vilkår som er gunstigere for fester enn det som følger av festeavtalene og tomtefestelovens regler. Høyesteretts ankeutvalg samtykket i at statens anke ble brakt direkte inn for Høyesterett, og justitiarius besluttet at saken skulle behandles i plenum.

Høyesterett kom under dissens til at statens anke måtte forkastes. Instruksens bestemmelser innebar at fondet var gitt pålegg om å gi avkall på betydelige deler av lov- og avtalefestet innløsningssum, og at fondet ved instruksens regler om festeavgift var pålagt å gi avkall på en vesentlig del av lov- og avtalefestet festeavgift. Det ble lagt vekt på at formålet med bestemmelsen da Grunnloven ble vedtatt i 1814 var at verdiene skulle sikres ved forvaltningen av det benefiserte gods, at lovgiver i senere lovgivning konsekvent hadde fastholdt det standpunkt at kapitalen skulle sikres, og at forvaltningen av fondets eiendommer hadde vært utøvd i samsvar med dette. Det var tale om en sjablonmessig og vidtrekkende instruks som ikke var avhengig av om konsekvensene for den enkelte fester av å følge tomtefestelovens regler, fremtrer som urimelige. Da instruksen etter flertallets syn klart førte til resultater som var i strid med Grunnloven § 106, kunne det ikke være avgjørende at Stortinget hadde bygget på at forskriften ikke kom i strid med Grunnloven.

Fire dommere kom til at instruksen ikke var i strid med Grunnloven § 106. Av disse bygget tre dommere på at det måtte innfortolkes i bestemmelsen et krav om at Opplysningsvesenets fonds verdier måtte forvaltes slik at verdiene sikres og bevares for de formål bestemmelsen skal beskytte. Men det var ikke påvist klare holdepunkter for at det ville være i strid med dette kravet å la verdistigningen på fondets eiendommer utover stigningen i pengeverdien tilfalle festerne, og det måtte legges vekt på at tomtefeste er et helt særegent rettsforhold, at fondets oppgaver er vesentlig endret siden 1814, og at Stortinget hadde vurdert spørsmålet om grunnlovsstrid nøye. En dommer bygget på at Stortinget selv må vurdere forholdet til Grunnloven § 106, at tomtefesteinstruksen ikke griper inn i den delen av Opplysningsvesenets fond som utgjør kirkens interesse, og endelig at endrede forutsetninger under enhver omstendighet har ført til at Grunnloven § 106 i dag ikke utgjør en skranke for lovgiver.

Les avgjørelsen i sin helhet