Straffutmåling for grov korrupsjon
Høyesteretts dom 22.12.2010, HR-2010-02204-A, (sak nr. 2010/1114), straffesak, anke over dom
A (advokat Harald Stabell), B (advokat Frode Sulland) og C (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Håvard Skallerud)
Dommere: Øie, Webster, Bårdsen, Bruzelius, Schei
Saken gjaldt straffutmåling for grov korrupsjon, jf. straffeloven § 276b, jf. § 276a.
A hadde vært ansatt som saksbehandler i byggesaksavdelingen i Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune, og hadde i den egenskap en rekke ganger hatt kontakt med brødrene B og C i forbindelse med byggesaker mv. som brødrene var involvert i. I desember 2003 kjøpte A en bil av en bilforretning som var heleid av brødrene B og C. 150 000 kroner av kjøpesummen ble senere ettergitt da A krevde kompensasjon for arbeid han – i følge en liste han hadde utarbeidet – som saksbehandler hadde utført for brødrene. Oslo tingrett dømte A og brødrene C og B for grov korrupsjon til en straff av fengsel i åtte måneder.
Borgarting lagmannsrett opprettholdt domfellelsene for grov korrupsjon og domfelte A dessuten for ett tilfelle av simpel passiv korrupsjon med minst 12 000 kroner, som han var frifunnet for i tingretten. Lagmannsretten fastsatte straffen for A til fengsel i ett år og for C og B til fengsel i 7 måneder.
Høyesterett fremhevet at allmennpreventive hensyn gjør seg ualminnelig sterkt gjeldende ved straffutmålingen for korrupsjon i det offentlige. Ved fastsettelsen av straffen for A måtte det videre vektlegges at han hadde vært korrupt over lang tid. Han hadde blant annet over tid utarbeidet listen over ”oppdrag” for brødrene B og C for å kunne bruke den til å oppnå personlige fordeler. For C og B fremtrådte korrupsjonshandlingen som langt mer situasjonsbetinget og tilfeldig, og deres forsett strakk seg ikke på tilsvarende måte over tid.
Det hadde gått syv år siden de grove korrupsjonshandlingene. Høyesterett uttalte imidlertid at langt tidsforløp bare i begrenset grad kan tillegges vekt i korrupsjonssaker når det ikke har vært noe å utsette på fremdriften i saken.
Høyesterett vurderte om straffen for A burde skjerpes til fengsel i ett år og tre måneder. Aktor hadde ikke lagt ned påstand om skjerpet straff. Høyesterett kom derfor under tvil til at straffen burde bli stående. Straffen lagmannsretten hadde utmålt for C og B ble ansett som passe streng. Ikke for noen av de tre fant Høyesterett grunnlag for å idømme deldom.