Anker over lagmannsrettens begrunnede ankenektelse
Høyesteretts kjennelse, 24.06.2010, HR-2010-01095-A,
(sak nr. 2010/467), straffesak, anke over beslutning
A (advokat Brynjulf Risnes) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Lasse Qvigstad)
(sak nr. 2010/470), straffesak, anke over beslutning
B (advokat Brynjulf Risnes) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Lasse Qvigstad)
Straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum
Dommere: Støle, Bruzelius, Utgård, Bårdsen, Coward
Saken hadde sin faktiske bakgrunn i et angrep på beboere på et asylmottak. De to tiltalte som var parter for Høyesterett, ble i tingretten domfelt for blant annet legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter. De anket begge over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, den ene også over saksbehandlingen og straffutmålingen. Lagmannsretten nektet i hovedsak ankene fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 annet ledd første punktum.
Begge hadde nektet straffeskyld under henvisning til at de ikke hadde vært til stede på asylmottaket på tidspunktet for de straffbare handlinger. Tingrettens redegjørelse for hovedpunktene i bevisvurderingen etter straffeprosessloven § 40 femte ledd var meget knapp, men det fremgikk at flere fornærmede hadde forklart at de var observert på åstedet.
I anken til Høyesterett ble det anført at lagmannsretten for den ene tiltaltes vedkommende hadde nøyd seg med en gjengivelse av tingrettens knappe begrunnelse. For den andre var det – etter at ankeutvalget først hadde opphevet en tidligere beslutning om ankenekting – gitt en bredere redegjørelse for bevisvurderingen. Men her ble det anført at lagmannsretten hadde gått utenfor de rammer som gjelder for ankeprøving, blant annet ved at det var lagt vekt på fornærmedes politiforklaringer og på andre bevis som tingretten ikke uttrykkelig hadde bygget på. Det var da ikke grunnlag for å etterprøve om anken var undergitt en reell prøving, og lagmannsrettens beslutninger om ankenektelse ble påstått opphevet.
Høyesterett kom til at ankene måtte forkastes. Det var tale om et begrenset og oversiktlig bevistema. Lagmannsretten hadde forholdt seg til anførsler i ankene, og hadde ikke etablert et nytt grunnlag for domfellelse.