Spørsmål om lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til ankebehandling - krav til begrunnelse

Dommere: Stabel, Webster, Indreberg, Bruzelius, Coward

Tvisteloven § 36-10 tredje ledd. EMD artikkel 6 nr 1. Spørsmål om lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til ankebehandling i sak om tvangsvedtak etter barnevernloven, må begrunnes.

Fylkesnemnda traff vedtak om ikke å tilbakeføre omsorgen for foreldrenes fire år gamle datter, som hadde vært under barnevernets omsorg og i fosterhjem siden hun ble født. Tingretten stadfestet vedtaket. Lagmannsretten ga ikke samtykke til anken, da ingen av lovens vilkår for å gi slikt samtykke, ble funnet å være til stede.  Foreldrene anket til Høyesterett, da de mente det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens beslutning ikke var begrunnet. Anken førte ikke frem.

Høyesterett kom til at det ikke gjelder en alminnelig begrunnelsesplikt for slike beslutninger. Rt. 2009 side 1118 om at ankenektelser etter tvisteloven § 29-13 skal begrunnes, bygget på avgjørelsen i Rt. 2008 side 1764 om begrunnelsesplikt for ankenektelser etter straffeprosessloven § 321 annet ledd. Bakgrunnen – systembetraktninger og hypotetisk lovgivervilje – kunne ikke overføres på barnevernsakene etter § 36-10 tredje ledd. Bestemmelsen bygger – av hensyn til barna – på ønsket om raskest mulig avslutning av den rettslige prøvingen av saken. Etter grundig prøving i fylkesnemnda og i tingretten skal samtykke til anke bare kunne gis når spesielle, strenge, vilkår er oppfylt. Det er derfor tilstrekkelig at lagmannsretten viser til at ingen av lovens vilkår er oppfylt, med andre ord slik at den ikke har kompetanse til å gi samtykke. Mener derimot lagmannsretten å ha kompetanse, men ikke vil gi samtykke, vil det være best i samsvar med EMK artikkel 6 nr. 1, at dette opplyses. Selve skjønnet behøver ikke begrunnes.

Les avgjørelsen i sin helhet