Saken gjaldt det økonomiske oppgjøret ved opphør av samboerforhold

Dommere: Bårdsen, Falkanger, Kallerud, Normann, Stabel

Saken gjaldt det økonomiske oppgjøret ved opphør av samboerforhold. Hovedspørsmålet var om kvinnen hadde et vederlagskrav mot mannen, basert på alminnelige berikelses- og restitusjonssynspunkter, og om det i tilfelle ville være urimelig å gjøre gjeldende en oppgjørsavtale som ikke tok hensyn til dette kravet, jf. avtaleloven § 36. Saken ble behandlet i sammenheng med sak nr. 2011/205 (HR-2011-01470-A).

Høyesterett slo fast at et grunnvilkår for vederlag er at den ene samboeren under samlivet har tilført den andre en betydelig økonomisk fordel, i form av berikelse eller besparelse. Denne økonomiske fordelen vil også være bestemmende for det maksimale omfanget av vederlagskravet. Det var for Høyesterett argumentert for at man ved fastsettelsen av den økonomiske fordelen skulle ta utgangspunkt i et evneprinsipp: Hver av partene måtte i tilfelle forutsettes å bruke en like stor andel av sin inntekt på felles forbruk. Dekning utover denne andelen skulle, etter en slik tilnærming, anses som en økonomisk fordel for den andre. Høyesterett var ikke enig.

Høyesterett fremhevet videre at det ikke er tilstrekkelig til å begrunne et restitusjonskrav at den ene samboeren har fått en betydelig berikelse eller besparelse som følge av bidrag fra den andre. Tvert imot vil man – i mangel på avtale – måtte bygge på at samboere yter til livsfellesskapet uten at det blir spørsmål om å jevne ut eventuelle mellomværende når samboerskapet en gang tar slutt, ved samlivsbrudd eller ved død. I tillegg til grunnvilkåret om at den ene samboeren må ha bidratt med en betydelig økonomisk fordel for den andre, gjelder den begrensning at vederlag bare tilkjennes dersom – og så langt – også rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon i form av vederlag. Her vil det totale bildet av partenes økonomiske anliggender under samlivet være utgangspunktet. En rekke forhold vil være av betydning ved rimelighetsvurderingen, blant annet partenes forutsetninger, bidragets art og omfang, samlivets varighet og partenes økonomiske stilling.

Høyesterett kom – med utgangspunkt i lagmannsrettens bevisvurdering, som ikke var anket – til at kvinnen ville ha hatt et vederlagskrav mot mannen, anslått til opp mot 200 000 kroner. Det var likevel ikke grunnlag for tilsidesettelse av oppgjørsavtalen mellom partene etter avtaleloven § 36: Lemping av slike avtaler er ikke kurant; listen ligger høyt. Et visst sprik mellom avtalt oppgjør og det som ville følge uten avtale, er ikke tilstrekkelig til tilsidesettelse.

Les avgjørelsen i sin helhet