Saken gjaldt erstatningsansvar for bestyrer av dødsbo under offentlige skifte - erstatningsutmålingen

Dommere: Bårdsen, Kallerud, Normann, Øie, Schei

Saken gjaldt erstatningsansvar for bestyrer av dødsbo under offentlig skifte – erstatningsutmålingen. Kravet gjaldt tap på loddeiernes hånd som følge av manglende forsikring av et småbruk som inngikk i boet, etter at våningshuset ble totalskadd ved brann. Det var i første rekke spørsmål om loddeierne kunne kreve erstatning svarende til dekningen under en fullverdiforsikring med nyverdiklausul – altså ut fra hva det faktisk ville koste å gjenoppføre en tilsvarende bygning, uten fradrag for elde, bruk eller annen verdiforringelse ved den tidligere bygningen. Spørsmålet kom på spissen fordi den aktuelle eiendommen var konsesjonspliktig og lå i et område med begrenset etterspørsel. Omsetningsverdien var derfor svært mye lavere enn kostnadene ved gjenoppføring.

Høyesterett tok – i tråd med tidligere praksis – utgangspunkt i at tapet skal fastsettes ut fra et differanseprinsipp. De ankende parter opptrådte i egenskap av loddeiere. Tapet på deres hånd utgjorde da forskjellen mellom boets verdi dersom småbruket hadde vært forsikret da våningshuset brant ned, og verdien uten forsikring.

Under en viss tvil fant Høyesterett at våningshuset burde ha vært fullverdiforsikret: Det var ikke utelukket at en av livsarvingene ville komme til å overta eiendommen. Konsesjonsreglene og liten etterspørsmål ga en omsetningsverdi som bare utgjorde om lag en femdel av gjenoppføringsverdien. Men ettersom ingen av livsarvingene hadde overtatt eiendommen, tilsa de aktuelle forsikringsvilkårene at verken dødsboet eller loddeierne kunne ha krevd forsikringsutbetaling basert på dekning av fulle gjenoppføringskostnader. Det ble – også dette ut fra de aktuelle forsikringsvilkårene – derimot fastsatt erstatning på 20 prosent av gjenoppføringskostnadene. For en av loddeierne ble det foretatt avkortning med en halvpart, jf. skadeserstatningsloven § 5-1.

Les avgjørelsen i sin helhet