Saken gjaldt gyldigheten av kgl.resolusjon som bl.a. ga konsesjon til overføring av vann fra et vassdrag til et nabovassdrag

Dommere: Webster, Arnesen, Bull, Utgård, Matningsdal

Saken gjaldt gyldigheten av en kongelig resolusjon som blant annet ga konsesjon til overføring av vann fra et vassdrag til et nabovassdrag. Temaet var om overføringen hadde hjemmel i vassdragsreguleringsloven og om saksbehandlingsreglene var fulgt.

Ankende part anførte at konsekvensene av å gi konsesjon – det vil si mindre vann i det vassdraget det ble overført fra, og dermed mindre potensial å utnytte til kraft – kan sammenlignes med konsekvensene ved ekspropriasjon av fallrettigheter, og at spørsmålet skulle ha vært vurdert etter oreigningsloven § 2. Høyesterett fant det klart at vassdragsreguleringsloven ga hjemmel til å gi konsesjon for overføringen. Det hadde vært lovens ordning helt siden 1911 og det forelå ikke rettskilder som kunne lede til noe annet resultat.

Ankende parter anførte videre at de ikke hadde mottatt tilstrekkelig varsel og at saken ikke var tilfredsstillende utredet. Særlig ble det anført at alternativ småkraft i det vassdraget det ble overført vann fra burde vært nærmere vurdert. Høyesterett fant at vassdragsreguleringsloven suppleres med oreigningsloven og forvaltningslovens saksbehandlingsregler. I dette tilfellet var søknaden om konsesjon publisert i tråd med vassdragsreguleringsloven og oreigningslovens bestemmelser. I tillegg var det gitt varsel som fylte kravene i forvaltningsloven § 16. For så vidt gjaldt spørsmålet om utredningsplikt, kom Høyesterett til at i forhold til den foreliggende saken gikk ikke plikten til utredning etter oreigningsloven og forvaltningsloven lenger enn det som følger av vassdragsreguleringsloven.

Anken ble forkastet.

Les avgjørelsen i sin helhet