Spørsmål om domfelte er ansvarlig etter norsk rett for ikke-økonomisk skade for ugjerninger begått i Bosnia-Hercegovina i 1992
Høyesteretts dom, 13.04.2011, HR-2011-00809-A, (sak nr. 2010/1100), sivil sak, anke over dom
A (advokat Anders Løvlie) mot B mfl. (advokat Mette Yvonne Larsen)
Dommere: Matheson, Møse, Matningsdal, Utgård, Schei
Saken gjaldt spørsmålet om tiltalte i Høyesteretts sak HR-2011-00808-A – A – som der ble dømt til 8 års fengsel for ugjerninger under den væpnede konflikten i Bosnia-Hercegovina i 1992, overfor ofrene også er ansvarlig etter norsk rett for ikke-økonomisk skade. Saken gjaldt utelukkende spørsmålet om hvilket lands rett som skulle legges til grunn ved avgjørelsen av de erstatningskrav ofrene hadde fremsatt.
Høyesterett uttalte under henvisning til fornærmedes erstatningsvern etter norsk og europeisk rett og regler i internasjonal rett om erstatning til ofre for grove krenkelser, at det bør vises varsomhet med å avgjøre lovvalget ut fra prinsippet om skadestedets rett. Dette prinsippet knytter seg til krav om erstatning utenfor kontrakt. Prinsippet er først og fremst utviklet med tanke på omsetningslivet og de hensyn til forutberegnelighet som da særlig gjør seg gjeldende. Slike hensyn gjør seg ikke gjeldende der skadevolderen forsettlig har utsatt andre for mishandling og alvorlig skade.
Lovvalget måtte etter dette avgjøres med utgangspunkt i Irma Mignon-formelen om sterkeste og nærmeste tilknytning. Saken hadde etter situasjonen på skadetidspunktet sin tilknytning til Bosnia-Hercegovina. Høyesterett kom likevel enstemmig til at As flukt til Norge og påtalemyndighetens senere strafforfølgning av ham med utgangspunkt i norsk strafferettslig universaljurisdiksjon, skapte en forbindelse mellom saken og Norge. Det ble lagt vekt på at det strafferettslige universalprinsipp er begrunnet i en solidaritetstankegang i forfølgningen av grove forbrytelser. Dette måtte også få betydning for lovvalget for krav som kan pådømmes sammen med straffekravet.
Løsningen ble styrket av at de fornærmede etter bosnisk rett ville blitt stående uten erstatningsvern ettersom slike krav var foreldet som følge av As flukt. En slik løsning ville stride sterkt mot den alminnelige rettsfølelse og hindre anvendelsen av bosnisk rett (det såkalte ordre public-forbeholdet etter norsk internasjonal privatrett).
Dommen inneholder uttalelser om adgangen til å ilegge omkostningsansvar i saker om sivile krav der forsvarer og bistandsadvokat har vært oppnevnt på det offentliges bekostning. Ansvar for kostnader ble ikke idømt ettersom saken hadde reist prinsipielle spørsmål.