Tolkningen av begrepet "lokale" i tobakksskadeloven § 6 andre ledd slik bestemmelsen lød i 2009
Høyesteretts dom, 31.03.2011, HR-2011-00666-A, (sak nr. 2010/1825), sivil sak, anke over dom
Pakkhuset på Holmen AS (advokat Finn Eide) mot staten v/Helse- og omsorgsdepartementet (advokat Pål Wennerås)
Dommere: Matheson, Stabel, Møse, Bull, Utgård
Saken gjaldt tolkningen av begrepet ”lokale” i tobakksskadeloven § 6 andre ledd slik bestemmelsen lød i 2009. Spørsmålet var nærmere bestemt om uteserveringen ved ”Hall Toll” i Stavanger som er på nærmere 380 kvadratmeter, faller inn under røykeforbudet i loven. Utgangspunktet er at røykeforbudet ikke gjelder utendørs.
Uteserveringen ved Hall Toll er omkranset av levegger som er høyere – og av markiser som har mindre avstand ned til leveggen – enn Arbeidstilsynet og mange kommuner tillater ved bedømmelsen av om et avskjermet område får en utlufting tilsvarende utendørs arealer. Helsesjefen i Stavanger hadde truffet vedtak som bygget på at uteserveringen var et lokale ettersom avskjermingen overskred de nevnte maksimums-normene.
Høyesterett kom enstemmig til at vurderingen av om man har med et ”lokale” å gjøre, må baseres på en generell vurdering av hvor omfattende den fysiske avskjermingen av uteserveringen er. De kommunale retningslinjene for dette uttrykt gjennom høyder og avstander (sjablonger), er etablert på grunnlag av den påvirkning som fysiske tiltak – etter alminnelige fysiske prinsipper – har for luftgjennomstrømningen i et område. Det var ikke noen feil av helsesjefen når han som grunnlag for vedtaket bygget på disse faglig godt funderte sjablongene.
Bedømmelsen må foretas uten hensyn påvirkningen fra ytre faktorer som vind, temperatur mv. En ordning som tillot variert bruk av markisene etter restaurantens beste skjønn av om luftkvaliteten ville tåle det, ville være uforenlig med grunnprinsippet i loven, og med behovet for å sikre publikum, arbeidstakerne og virksomhetene forutsigbarhet og likhet i praktiseringen av den. Praksis fra Arbeidstilsynet kunne ikke føre til noen annen løsning. Det dreiet seg her om en begrenset praksis med uklar rekkevidde.
Høyesterett uttalte at et pålegg om å fjerne markisene permanent ikke hadde hjemmel i loven ettersom retting kunne oppnås ved dokumentasjon for at markisene ikke tas i bruk.