Ankebehandling av domfellelse for grov utroskap etter at Gjenopptakelseskommisjonen har gjenåpnet Høyesteretts kjæremålsutvalgs ubegrunnede nektelse

Dommere: Bull, Indreberg, Webster, Noer, Matningsdal

Saken gjaldt ankebehandling av domfellelse for grov utroskap etter at Gjenopptakelseskommisjonen har gjenåpnet Høyesteretts kjæremålsutvalgs ubegrunnede nektelse av å fremme anken.

Oslo byrett domfelte i 2001 A for grovt underslag, men frifant ham for bl.a. grov utroskap. Straffen ble satt til fengsel i to år og fem års rettighetstap. Han ble likevel dømt til å betale erstatning for de handlinger som utroskapstiltalen var basert på.

Etter anke fra så vel A som påtalemyndigheten opprettholdt Borgarting lagmannsrett i 2002 domfellelsen for grovt underslag. Han ble nå videre dømt for grov utroskap. Utroskapsdommen var basert på byrettens faktumbeskrivelse. A ble dømt til tre års fengsel og fem års rettighetstap.

A anket til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet anken fremmet for så vidt gjaldt en anførsel om brudd på forbudet i EMK mot dobbeltforfølgelse – A var blitt ilagt konkurskarantene for de samme forhold som straffedommen gjaldt ‑ og saksbehandlingen og lovanvendelsen ved domfellelsen for grovt underslag. For øvrig ble anken nektet fremmet. Nektelsen var ikke nærmere begrunnet, i tråd med praksis den gang.

Høyesterett forkastet deretter anken, se Rt. 2003 side 1243. En klage fra A til EMD ble avvist som åpenbart ubegrunnet.

Soning ble først påbegynt i juni 2009. I september 2010 begjærte han gjenåpning av så vel den ubegrunnede ankenektelsen fra 2003 som kjennelsen inntatt i Rt. 2003 side 1243. Når det gjaldt kjennelsen, ble det anført at domfellelsen for grovt underslag var i strid med kravet til klar utforming av straffebud som følger av EMK artikkel 7. Gjenopptakelseskommisjonen vedtok gjenopptakelse av beslutningen 28. februar 2003 og å henvise saken til Høyesterett for ny behandling. Det fremgår av premissene at kommisjonen ikke gjenåpnet kjennelsen 23. september 2003. Høyesteretts ankeutvalg besluttet deretter anken fremmet til behandling for så vidt den gjaldt saksbehandlingen ved domfellelsen for grov utroskap og reaksjonsfastsettelsen, herunder rettighetstapet. Ankeutvalget tok ikke til følge As anførsel om at gjenåpningsavgjørelsen 18. november 2010 måtte forstås slik at også domfellelsen for grovt underslag var gjenåpnet.

Under ankebehandlingen for Høyesterett anførte A utenfor anken at Høyesterett nå måtte ta stilling til anførselen om at domfellelsen for grovt underslag innebar en krenkelse av det klarhetskrav som følger av EMK artikkel 7. Det ble vist til en uttalelse i Rt. 2003 side 1112, der det i avsnitt 18 uttales at det ville være uheldig om Høyesterett skulle være nødt til å utmåle straff på grunnlag av en uriktig lovanvendelse fra tingrettens side, selv om anken for Høyesterett bare gjaldt lagmannsrettens avgjørelse. Høyesterett uttalte imidlertid at situasjonen ikke var sammenlignbar med saken i Rt. 2003 side 1112. Det dreide seg nå om en del av saksforholdet som ble rettskraftig avgjort ved Høyesteretts kjennelse 23. september 2003. Domfelte benyttet den gang ikke adgangen til å klage til Den europeiske menneskerettighetsdomstol over brudd på klarhetskravet, og kjennelsen ble ikke gjenåpnet av Gjenopptakelseskommisjonen. Høyesterett la imidlertid kort til at man ikke kunne se at domfellelsen for grovt underslag krenket Norges forpliktelser etter EMK artikkel 7. Man ville derfor ikke uttale seg om det likevel skulle kunne tenkes unntakstilfeller der Høyesterett i en situasjon som den foreliggende bør gå inn på lovanvendelsen og herunder forholdet til menneskerettighetene i en allerede rettskraftig avgjørelse fra Høyesterett av et spørsmål i samme sak.

Når det så gjaldt spørsmålet om lagmannsrettens domfellelse for utroskap nå burde oppheves fordi lagmannsretten hadde avsagt ny fellende dom basert på byrettens faktumbeskrivelse fremfor å oppheve byrettens dom, kom Høyesterett etter en konkret vurdering til at det var feil av lagmannsretten å avsi ny fellende dom. Saken var kompleks, og det fremgikk av tiltaltes anke over byrettens dom at han hadde innsigelser mot byrettens faktumbeskrivelse også på punkter som må ha hatt betydning også for selve skyldspørsmålet. Det ble blant annet lagt vekt på at påtalemyndigheten ikke på forhånd hadde varslet om at den ville nedlegge påstand om ny domfellelse. Det var ikke grunnlag for å fastslå at A hadde samtykket til ny dom. Lagmannsretten hadde heller ikke uttrykkelig vurdert om vilkårene for å avsi ny dom etter straffeprosessloven § 345 annet ledd var oppfylt.

Høyesterett uttalte imidlertid at det ikke hadde vært feil av lagmannsretten å domfelle for utroskap basert på den rettsoppfastning at vinningen som A hadde oppnådd, ikke ble berettiget ved at de andre eierne av selskapet uformelt hadde samtykket i disposisjonen, slik byretten hadde lagt til grunn. Videre fant Høyesterett – med en dissenterende særmerknad fra dommer Indreberg – at det ved en eiers utroskap mot eget selskap måtte gjøres et unntak fra den vanlige lære om at selv uaktsom villfarelse om at vinningen var uberettiget, medfører at kravet til uberettiget vinnings hensikt ikke er oppfylt. Når villfarelsen gikk ut på at med eiers – eller eiernes – eget uformelle samtykke var nok til å gjøre vinningen berettiget, måtte uaktsomhet være nok til domfellelse.

Ved straffutmålingen som etter dette måtte foretas for domfellelsen for grovt underslag, som fortsatt stod, fikk A ikke medhold i at straffen måtte reduseres i forhold til hva den burde ha vært i 2001/2002 på grunn av et menneskerettighetsbrudd som hadde strukket seg over lang tid. Domfellelsen for underslag innebar ikke noe menneskerettighetsbrudd. At det var gått så lang tid mellom domfellelse og soning, måtte for øvrig i det alt vesentlige tilskrives domfelte selv, og tiden kunne derfor heller ikke komme ham til gode på annen måte. Han ble dømt til to års fengsel, som i byretten. Ettersom et rettighetstap løper fra den dag dommen er endelig, måtte det i realiteten anses som sonet i de fem årene som fulgte etter Høyesteretts kjennelse 23. september 2003. Det ble derfor ikke idømt noe rettighetstap nå, men Høyesterett uttalte at dommen på fem års rettighetstap hadde vært fullt berettiget.

Les avgjørelsen i sin helhet