Lagmannsrettens håndtering av sivilt krav som var pådømt av tingretten i forb. med en straffesak

Dommere: Bårdsen, Falkanger, Akerlie, Bull, Tjomsland

Saken gjaldt lagmannsrettens håndtering av et sivilt krav som var pådømt av tingretten i forbindelse med en straffesak, jf. straffeprosessloven § 3.

A ble i tingretten funnet skyldig i legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven § 229 annet straffalternativ og § 232. Han og en medtiltalt ble ilagt et solidarisk erstatningsansvar overfor fornærmede. A anket over tingrettens dom. Han begrunnet anken med at ”bevisvurderingen under skyldspørsmålet er feil”. Lagmannsretten frifant  A for straffekravet, under henvisning til at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at han var gjerningsmann. For så vidt gjaldt det sivile kravet som var avgjort av tingretten, bemerket lagmannsretten at dette ”ikke var anket”.

A anket til Høyesterett, og anførte at lagmannsretten gjorde en feil når den ikke behandlet erstatningskravet: Etter omstendighetene måtte hans anke oppfattes slik at den også omfattet det sivile kravet. I den grad dette var uklart, skulle lagmannsretten ha gitt veiledning og anledning til retting, jf. straffeprosessloven § 319 andre ledd.

Høyesteretts flertall – Bårdsen, Bull og Akerli – fant at riktig rettsmiddel i slike tilfeller er begjæring om tilleggsdom etter straffeprosessloven § 48. I tråd med nyere praksis ble ikke anken avvist, men besluttet oversendt til lagmannsretten som en begjæring om tilleggsdom.

Flertallet fremhevet i denne sammenheng at dersom lagmannsretten – ved sin behandling av spørsmålet om det er grunnlag for tileggsdom – finner at det ikke er fremsatt en (formriktig) begjæring om ny prøving av det sivile kravet, må lagmannsretten ta stilling til om straffeprosessloven §§ 318 og 319 tilsier at kravet likevel tas under behandling: As forsvarer gjorde i støtteskrivet til lagmannsretten gjeldende at A ikke var en av gjerningsmennene. Det måtte da – uavhengig av den konkrete uttrykksmåten i anken og støtteskrivet – ligge i dagen at A ved en eventuell frifinnelse for straffekravet også ønsket en ny prøving av det sivile kravet.

Mindretallet – Falkanger og Tjomsland – ville ikke avskjære anken, og viste i denne forbindelse særlig til at det ikke var krevd noen ny behandling av det sivile kravet. Lagmannsrettens manglende veiledning om fremgangsmåten ved begjæring om slik behandling måtte imidlertid føre til opphevelse av lagmannsrettens dom, for så vidt som det sivile kravet ikke var behandlet.

Les avgjørelsen i sin helhet